\u201cEn bunnl\u00f8s grav\u201d av Ambrose Bierce (1888)<\/h2>\n\n![\"\"](\"https:\/\/i0.wp.com\/indieauthor.me\/norwegian\/wp-content\/uploads\/2021\/11\/Ambose_Bierce-235x300-1.jpg?resize=198%2C253&ssl=1\")
<\/a><\/p>\nAmbrose Bierce (1842- ca. 1914)<\/p>\n<\/div>\n
Mitt navn er John Brenwalter. Min far var en fyllik. Han tok patent p\u00e5 en oppfinnelse som kunne forvandle leire til kaffeb\u00f8nner; men han var en \u00e6rlig mann og ville ikke selv delta i produksjonen. Han var derfor bare lettere bemidlet. Avkastningen fra denne virkelig verdifulle oppfinnelsen var knapt stor nok til \u00e5 dekke advokatutgiftene etter rettsakene mot skurkene som pr\u00f8vde \u00e5 stjele hans ideer. Jeg fikk derfor aldri de samme fordelene som barn av mer skruppell\u00f8se og u\u00e6rlige foreldre. Hadde det ikke v\u00e6rt for min edle og hengivne mor, som fors\u00f8mte alle mine br\u00f8dre og s\u00f8stre og egenhendig skolerte meg, hadde jeg vokst opp kunnskapsl\u00f8s og blitt tvunget til \u00e5 undervise i skolen. \u00c5 v\u00e6re favoritten til en gudfryktig kvinne er mer verdt enn gull.
\nDa jeg var nitten \u00e5r gammel var min far s\u00e5 uheldig at han d\u00f8de. Han hadde alltid v\u00e6rt en frisk mann, og hans d\u00f8d, som fant sted ved middagsbordet uten noe forvarsel, overrasket ham selv mer enn noen andre. Den samme morgenen hadde han f\u00e5tt innvilget en patent p\u00e5 en lydl\u00f8s maskin som kunne \u00e5pne pengeskap ved hjelp hydraulikk. Patentkommiss\u00e6ren kalte det den mest geniale, effektive og generelt fortjenstfulle oppfinnelse som han noen gang hadde vurdert, og min far hadde selvsagt sett fram til heder og velstand i alderdommen. Hans plutselige d\u00f8d var derfor en gedigen skuffelse for ham selv. Min mor, som alltid hadde fremst\u00e5tt som from og innfunnet seg med Guds vilje, var tydeligvis mindre ber\u00f8rt. Da m\u00e5ltidet var over og kroppen til min stakkars far hadde blitt fjernet fra gulvet, tok hun oss inn i naborommet og erkl\u00e6rte f\u00f8lgende:
\n\u00abMine barn, den uvanlige begivenheten dere nettopp har v\u00e6rt vitne til er en av de mest ubehagelige i skikkelige menneskers liv, og jeg kan forsikre dere om at jeg ikke finner mye glede i noe slikt. Jeg m\u00e5 be dere tro at jeg ikke hadde noe med d\u00f8dsfallet \u00e5 gj\u00f8re. Men selvsagt\u00bb; la hun til etter en kort pause hvor hun s\u00e5 tankefullt mot gulvet, \u00abmen selvsagt er det bedre at han er d\u00f8d.\u00bb
\nHun hadde en s\u00e5 \u00e5penbar f\u00f8lelse av at dette var et opplagt og selvinnlysende faktum at ingen av oss hadde hjerte til overraske henne ved \u00e5 be om en forklaring. Det var alltid fryktelig for oss \u00e5 se det forbausede ansiktet hennes n\u00e5r vi hadde gjort en feil. En dag, da jeg i et anfall av grettenhet hadde tatt meg den friheten \u00e5 kutte \u00f8ret av babyen, sa hun simpelthen \u00abJohn, du overrasker meg!\u00bb. For meg virket dette som en s\u00e5 skarp korreks at jeg, etter en s\u00f8vnl\u00f8s og gr\u00e5tkvalt natt, kastet meg foran hennes f\u00f8tter og ropte \u00abMor, tilgi meg for at jeg overrasket deg!\u00bb S\u00e5 n\u00e5 mener vi alle \u2013 den en\u00f8rede babyen ogs\u00e5 \u2013 at det er bedre \u00e5 m\u00f8te utsagnet om at v\u00e5r kj\u00e6re fars d\u00f8d var en velsignelse med betingelsesl\u00f8s aksept. Min mor fortsatte:
\n\u00abJeg m\u00e5 fortelle dere, mine barn, at loven krever, i tilfeller av plutselig og mistenkelig d\u00f8d, at rettsmedisineren skal komme og partere kroppen i biter og vise dem til en rekke menn som skal inspirere dem og deretter erkl\u00e6re personen for avd\u00f8d. Jeg \u00f8nsker \u00e5 unng\u00e5 denne smertefulle formaliteten i dette tilfellet; det er noe jeg aldri har klart \u00e5 bifalle\u2013at dette skulle gj\u00f8res med levningene. John\u00bb\u2013og her viste mor meg sitt beste englefjes\u2013\u00abdu er en utdannet gutt, og veldig diskret. N\u00e5 har du sjansen til \u00e5 vise din takknemlighet for alt vi andre har m\u00e5ttet ofre for din utdannelse. John, g\u00e5 og kvitt deg med rettsmedisineren.\u00bb
\nJeg ble usigelig begeistret over min mors tiltro til meg. N\u00e5 hadde jeg sjansen til \u00e5 utmerke meg gjennom en handling som passet mine naturlige evner. Jeg knelte foran henne, l\u00f8ftet h\u00e5nden til mine lepper og lot mine f\u00f8lsomme t\u00e5rer renne ned over den. F\u00f8r klokken fem den ettermiddagen hadde jeg kvittet meg med rettsmedisineren.
\nJeg ble \u00f8yeblikkelig arrestert og kastet i fengsel, hvor jeg tilbragte en meget ukomfortabel natt. Jeg var ute av stand til \u00e5 sove p\u00e5 grunn av bannskapen fra to av mine medinnsatte, to prester, som dro enest\u00e5ende nytte av sin teologiske utdanning i sine ugudelig ideer og ukristelig formuleringer. Men p\u00e5 morgenkvisten kom fangevokteren, som sov i naborommet og som f\u00f8lte seg like brydd, inn i cellen min og erkl\u00e6rte at om han h\u00f8rte noe mer bannskap fra dem, s\u00e5 ville han se bort fra deres hellige kall og kaste dem p\u00e5 d\u00f8r. Etter det dempet de sin plagsomme dialog, og spilte trekkspill i stedet, og jeg sov fredelig og forfriskende, slik de unge og uskyldige ofte gj\u00f8r.
\nNeste morgen ble jeg fremstilt for den overordnede dommeren, som var der i egenskap av forh\u00f8rsdommer, og jeg ble midlertidig utspurt. Jeg erkl\u00e6rte meg ikke skyldig, og la til at mannen jeg hadde myrdet var et beryktet medlem av Det demokratiske partiet. (Min kj\u00e6re mor var en Republikaner og hun hadde l\u00e6rt meg viktigheten av \u00e6rlig statsstyring og n\u00f8dvendigheten av \u00e5 undertrykke all politiske opposisjon). Dommeren, en republikaner valgt inn ved hjelp av sedvanlig juks, var tydelig imponert over min argumentasjon rundt skyldsp\u00f8rsm\u00e5let og tilb\u00f8d meg en sigarett.
\n\u00ab\u00c6rede rett,\u00bb begynte statsadvokaten, \u00abjeg ser ikke at det er n\u00f8dvendig \u00e5 legge fram noe bevis i denne saken. I f\u00f8lge landets lover sitter du her som forh\u00f8rsdommer. Det er derfor din plikt \u00e5 forh\u00f8re. Vitnem\u00e5l og argumentasjon vil bare s\u00e5 tvil om at retten vil gj\u00f8re sin plikt. Det er min argumentasjon.\u00bb
\nMin advokat, en bror av den avd\u00f8de rettsmedisineren, reiste seg og sa, \u00ab\u00c6rede rett, min l\u00e6rde motpart har beskrevet lovene som gjelder i denne saken s\u00e5 godt og treffende at alt som gjenst\u00e5r for meg er \u00e5 finne ut om disse lovene faktisk har blitt fulgt. Det er sant at den \u00e6rede dommeren er en forh\u00f8rsdommer, og at det er din plikt \u00e5 forh\u00f8re, men hvem skal du forh\u00f8re? Her er loven klok og lar det v\u00e6re opp til ditt eget skj\u00f8nn, og du har allerede fulgt hver eneste forpliktelse som loven formaner. S\u00e5 lenge jeg har kjent den \u00e6rede dommeren har du v\u00e6rt en ansvarlig dommer. Du har v\u00e6rt ansvarlig for bestikkelser, tyveri, brannstiftelse, mened, utroskap, mord \u2013 hver eneste forbrytelse i katalogen og hvert et sanselig og fordervet overtramp som noen kan komme p\u00e5. Selv min motpart, statsadvokaten, vet ikke om noe du ikke har gjort. Du har gjort din fulle plikt som forh\u00f8rsdommer, og siden det ikke finnes bevis mot min klient, en flott ung mann, s\u00e5 ber jeg om at han l\u00f8slates.\u00bb
\nS\u00e5 fulgte en tankevekkende stillhet. Dommeren reiste seg, tok p\u00e5 seg sin svarte hatt og med en stemme som skalv av f\u00f8lelser d\u00f8mte han meg til et liv i frihet. S\u00e5 snudde han seg til min forsvarer og sa kj\u00f8lig, men megetsigende<\/p>\n
\u00abSer deg senere\u00bb<\/p>\n
Neste morgen hadde advokaten som s\u00e5 samvittighetsfullt hadde forsvart meg mot anklagen om \u00e5 ha drept hans egen bror \u2013 de kranglet visst om noen jordstykker \u2013 forsvunnet og den dag i dag vet ingen hva som har hendt med ham.
\nI mellomtiden hadde vi begravet kroppen til min stakkars far i all hemmelighet i bakg\u00e5rden p\u00e5 hans tidligere bosted, ikledd sine gamle st\u00f8vler og uten at mageinnholdet ble analysert. \u00abHan likte ikke \u00e5 vise seg fram\u00bb sa min kj\u00e6re mor mens hun stampet den siste jorden over ham og hjalp barna med \u00e5 dekke stedet med halm, \u00abHan var en hjemmekj\u00e6r mann og foretrakk et stille liv\u00bb.
\nMin mor sendte en s\u00f8knad om uskiftet overtagelse av boet og erkl\u00e6rte at hun hadde gode grunner til \u00e5 anta at hennes ektemann var d\u00f8d, for han hadde ikke m\u00f8tt opp til m\u00e5ltider p\u00e5 flere dager; men tull \u2013 retts \u2013 dommeren \u2013 som hun senere foraktelig kalte ham \u2013 bestemte at det ikke var nok bevis for en d\u00f8dsformodningsdom, og satte boet under offentlig administrasjon, med sin egen svigers\u00f8nn som bobestyrer. Senere fant man at formuen akkurat dekket gjelden, og alt som gjensto var patenten p\u00e5 det lydl\u00f8se apparatet som \u00e5pnet pengeskap ved hjelp av hydraulikk, og den ble if\u00f8lge min kj\u00e6re mor overtatt av skiftedommeren og bobestyren. P\u00e5 noen korte m\u00e5neder ble en verdig og respektert familie fratatt sin formue og drevet til kriminalitet; vi ble rett og slett n\u00f8dt til \u00e5 jobbe.
\nDet var flere forhold som virket inn p\u00e5 v\u00e5re yrkesvalg: egnethet, tilb\u00f8yeligheter og slike ting. Min mor \u00e5pnet en eksklusiv privatskole hvor hun l\u00e6rte betalende \u00e5 gj\u00f8re vann til vin; min eldste bror, George Henry, som var musikalsk, ble hornbl\u00e5ser p\u00e5 et hjem for d\u00f8vstumme; min s\u00f8ster Mary Maria solgte professor Pumpernikkels n\u00f8kkelkonsentrat, en smakstilsetting for kildevann, og jeg spesialiserte meg p\u00e5 justeringer og forgyllinger av galgenes tverrbjelker. De andre barna, som var for unge til arbeid, fortsatte \u00e5 stjele sm\u00e5ting fra butikkenes gateboder, slik som vi hadde l\u00e6rt dem.<\/p>\n
P\u00e5 fritiden lokket vi reisende inn i huset v\u00e5rt og begravde likene i kjelleren.<\/p>\n
Vi lagret vin i en del av denne kjelleren, samt brennevin og proviant. Men fordi varene forsvant s\u00e5 fort ble vi overnaturlig overbevist om at sjelene til de vi begravde der hjems\u00f8kte oss om nettene og avholdt fester. Det som er sikkert er at vi ofte fant halvspiste biter av syltet kj\u00f8tt, hermetikk og annet avfall slengt rundt i rommet, selv om vi hadde sikret kjelleren og pr\u00f8vd \u00e5 hindre uvedkommende adgang. Noen foreslo at vi skulle fjerne provianten og lagre den et annet sted, men min kj\u00e6re mor, alltid gener\u00f8s og gjestfri, sa det var bedre \u00e5 leve med matsvinnet enn \u00e5 tiltrekke seg oppmerksomhet. Om gjenferdene ble nektet en ubetydelig tilfredsstillelse ville de kanskje fremprovosere en etterforsking. Noe slikt kunne velte hele v\u00e5r arbeidsdeling ved \u00e5 tvinge hele familien inn p\u00e5 mitt fagomr\u00e5de. Kanskje ville vi alle pynte galgenes tverrbjelker. Som snille barn godtok vi hennes avgj\u00f8relse, vi beundret hennes verdslige visdom og h\u00f8ye moral.
\nIngen turde \u00e5 g\u00e5 ned i kjelleren alene. En kveld var vi alle i ferd med \u00e5 gravlegge ordf\u00f8reren fra en naboby p\u00e5 godt kristent vis, min mor og de yngre barna holdt alle hvert sitt stearinlys, mens George Henry og jeg strevde med hver v\u00e5r hakke og spade. Plutselig skriker min s\u00f8ster Mary Maria og holder en h\u00e5nd foran \u00f8ynene, og vi skvetter alle mann. Ordf\u00f8rerens begravelse blir \u00f8yeblikkelig avsluttet mens vi med blekt oppsyn og skjelvende stemmer sp\u00f8r henne hva som er p\u00e5 ferde. De yngre barna var s\u00e5 opphisset at stearinlysene skalv i hendene deres, og v\u00e5re flakkende silhuetter danset over veggene i klossete og groteske bevegelser som om de henga seg til en nifs koreografi. Ansiktet til den d\u00f8de skinte fryktelig i lyset, men ble rett som det var m\u00f8rklagt av en passerende skygge. Hver gang fjeset kom til syne, virket det mer og mer avskrekkende, som en ondsinnet trussel. Mengder av rotter, som hadde blitt mer skremt av jentas skrik enn oss andre, kravlet rundt mens de pep skingrende. Deres sorte og blanke \u00f8yne glimtet urokkelig fra hj\u00f8rnene, som gr\u00f8nne lyspunkter, mens en vag aura av r\u00e5te kom fra den halv\u00e5pne graven. De str\u00f8mmet rundt i en svak stank av d\u00f8d i en fordervet luft. N\u00e5 gr\u00e5t barna og i det de grep tak i sine eldre s\u00f8sken, slapp de sine stearinlys. M\u00f8rket hadde v\u00e6rt fullstendig, om det ikke hadde v\u00e6rt for det illevarslende lyset som steg opp fra jordhullet, og flommet over gravkantene som en fontene.
\nMens alt dette hendte knelte min s\u00f8ster bak jordhaugen ved siden av graven. Hun hadde n\u00e5 fjernet h\u00e5nden fra fjeset og stirret med vid\u00e5pne \u00f8yne mot et lite synlig rom mellom to vint\u00f8nner.<\/p>\n
\u00abDer er det! \u2013 der er det!\u00bb skrek hun og pekte, \u00abGud fader! Kan dere se det?\u00bb<\/p>\n
Og der var det virkelig! En menneskelig skikkelse, s\u00e5 vidt synlig i m\u00f8rket, som sjanglet fra side til side som om han var i ferd med \u00e5 falle. Han pr\u00f8vde \u00e5 st\u00f8tte seg p\u00e5 vint\u00f8nnene, kom ust\u00f8dig mot oss og sto for et \u00f8yeblikk i det klare skinnet fra de f\u00e5 stearinlysene som ikke hadde slukket; s\u00e5 hevet han seg tungt et \u00f8yeblikk f\u00f8r han falt pladask mot jorden. I det \u00f8yeblikket gjenkjente vi alle skikkelsen, ansiktet og beteende til v\u00e5r far: han som hadde v\u00e6rt d\u00f8d i ti m\u00e5neder og som vi egenhendig hadde begravet, han var n\u00e5 utvilsomt gjenoppst\u00e5tt og fullstendig dritings!<\/p>\n
Jeg vet ikke hva jeg skal si om v\u00e5r impulsive flukt fra det fryktelige stedet. Om hvordan vi mistet all menneskelighet i det kaotiske og forvirrede kappl\u00f8pet opp den fuktige og mugne trappen. Vi gled, falt, dro hverandre ned og klatret over ryggene p\u00e5 hverandre, lysene var slukket og de yngste ble trampet under f\u00f8ttene til sine sterkere br\u00f8dre og kastet mot d\u00f8den av sin mors armer! Jeg vet ikke hva jeg skal si om alt dette. Min mor, min eldste bror og s\u00f8ster og jeg kom oss unna; de andre ble igjen der nede, for enten \u00e5 d\u00f8 av sine s\u00e5r, eller av frykt, noen kanskje til og med fort\u00e6rt av flammer. Knapt en halv time senere hadde vi fire som kom oss unna samlet sammen det vi hadde av penger og smykker og alle kl\u00e6rne vi kunne b\u00e6re, stukket bygningen i brann og flyktet i skinnet fra ilden opp i \u00e5sene. Vi stoppet ikke en gang for \u00e5 kreve forsikringspengene, noe som min kj\u00e6re mor angret p\u00e5 sitt d\u00f8dsleie mange \u00e5r senere i et fjernt land. Dette var den eneste unnlatelsessynden som tynget hennes samvittighet. Hennes skriftfar, en hellig mann, forsikret henne om at Gud under slike omstendigheter nok ville tilgi dette overtrampet.<\/p>\n
Omtrent ti \u00e5r etter flukten fra mitt barndomshjem, var jeg bitt en fremgangsrik forfalsker. Jeg vendte tilbake til mitt hjem i forkledning for, om mulig, \u00e5 finne noen av v\u00e5re gjenglemte skatter som hadde blitt begravet i kjelleren. Jeg kan godt si at det var f\u00e5nyttes: oppdagelsen av mange menneskeskjellet i ruinene hadde f\u00e5tt myndighetene til \u00e5 grave opp omr\u00e5det. De hadde funnet skattene og hadde \u00e6rlig beholdt dem. Huset hadde ikke blitt gjenoppbygget, hele forstaden var faktisk i ferd med \u00e5 bli forlatt. Det var rykter om s\u00e5 mange ugudelige ting og lyder i omr\u00e5det at ingen ville bo der. Ettersom det ikke var noen jeg kunne sp\u00f8rre eller forulempe bestemte jeg meg for \u00e5 tilfredsstille min barnlige fromhet enda en gang ved \u00e5 beskue ansiktet til min elskede far, om vi da virkelig hadde blitt bedratt og han fortsatt var i sin grav. Jeg husket ogs\u00e5 at han alltid pleide \u00e5 g\u00e5 med en enorm diamantring, og siden jeg verken hadde sett eller h\u00f8rt snakk om den, hadde jeg grunn til \u00e5 anta at han hadde blitt begravet med den. Jeg skaffet meg en spade og fant snart gravstedet i det som hadde v\u00e6rt bakg\u00e5rden. Jeg begynte \u00e5 spa og da jeg var omtrent fire fot nede falt bunnen ut og jeg befant meg i et stort avl\u00f8psr\u00f8r og ramlet gjennom et langt hull i den falleferdige hvelvingen. Jeg fant ingen levninger eller lik.
\nJeg var ute av stand til \u00e5 komme meg opp av hullet, s\u00e5 jeg kr\u00f8p langs avl\u00f8pet og etter at jeg hadde fjernet noe forbrente s\u00f8ppel og forkullet murverk som blokkerte r\u00f8ret, kom jeg inn i de som hadde v\u00e6rt den skjebnesvangre kjelleren.<\/p>\n
N\u00e5 forsto jeg alt. Hva som enn hadde kommet over min far ved m\u00e5ltidet (min salige mor vil nok kunne kaste noe lys over den saken), s\u00e5 hadde hadde han utvilsomt blitt begravet levende. Graven hadde ved et uhell blitt lagt over et glemt avl\u00f8psr\u00f8r, nesten helt p\u00e5 taket av hvelvingen. Siden vi ikke brukte noen kiste hadde hans anstrengelser i det han v\u00e5knet sl\u00e5tt hull i det r\u00e5tne murverket og han hadde falt gjennom, f\u00f8r han til slutt endte i kjelleren. Han f\u00f8lte seg nok ikke velkommen i sitt eget hus og hadde jo ikke noe alternativ. Derfor bodde han avsondret under bakken, og ble vitne til v\u00e5r oppfinnsomhet og n\u00f8t godt av v\u00e5rt fremsyn. Det var han som hadde spist maten v\u00e5r; det var han som hadde drukket vinen \u2013 han var ikke noe bedre enn en simpel tyv! I et beruset \u00f8yeblikk hvor han, i likhet med s\u00e5 mange andre, f\u00f8lte et fordrukket behov for medmenneskelig selskap, hadde han forlatt sitt skjulested p\u00e5 et sv\u00e6rt s\u00e5 ugunstig tidspunkt. Det fikk de mest forferdelige konsekvenser for hans n\u00e6rmeste \u2013 et feiltrinn som nesten er en kriminell verdig.<\/p>\n
Oversatt av Michael Henrik Wynn<\/p>\n
\u00abVulkanutbruddet i London\u00bb av Grant Allen (1897)<\/h2>\n\n![\"Grant](\"https:\/\/i0.wp.com\/indieauthor.me\/norwegian\/wp-content\/uploads\/2021\/11\/Portrait_of_Grant_Allen-190x300-1.jpg?resize=190%2C300&ssl=1\")
<\/a><\/p>\nGrant Allen (1849-1899)<\/p>\n<\/div>\n
Jeg trenger ikke \u00e5 nevne at jeg var et av de f\u00f8rste og mest informerte vitnene til de s\u00f8rgelige hendelsene som fikk regjeringens sete flyttet fra London til Manchester. Det er knapt n\u00f8dvendig, for min historie er fremtredende i parlamentets rapport om katastrofen (andre bind, syvende del), det f\u00f8rste punkt p\u00e5 sakslisten da de senere tr\u00e5dte sammen i Birmingham. Jeg skylder fremtidige generasjoner \u00e5 komplementere slikt t\u00f8rt papirarbeid med en mer levende skildring av det jeg s\u00e5.<\/strong><\/p>\nF\u00e5 i dag vil nok bry seg om det jeg har \u00e5 si, de er utmattet av alle detaljene og langtekkelige vitenskapelige diskusjoner om \u00e5rsaker. Men i fremtiden vil man betrakte nittenhundretallets st\u00f8rste kaos p\u00e5 avstand, og alle \u00e5stedene vil bli redusert til malerier eller overgrodd av ef\u00f8y, p\u00e5 samme m\u00e5te som etter Den store pesten eller Den store bybrannen. S\u00e5 fremtidens mennesker vil kanskje vise interesse for en omveltning uten sidestykke. De vil kanskje kjenne seg igjen de f\u00f8lelsene som en helt vanlig familie hadde, og de vil kanskje vite hvordan dette s\u00e5 p\u00e5virket v\u00e5re liv.<\/strong><\/p>\nDet er slike tanker og f\u00f8lelser som bringer fortiden til livet. En kjent forfatter sa en gang at historien bare vil fremst\u00e5 som en gammel almanakk uten slike ting. Jeg trenger derfor ikke unnskylde at jeg stort sett snakker om meg selv og min familie, og det vi opplevde. De som s\u00f8ker vitenskaplige beskrivelser vil finne nok av slikt i de \u00e5tte tykke bindene av den nylig publiserte utredningen. Det som f\u00f8lger er derfor kun min egen historie, hendelsene slik de fremsto for meg, en vanlig mann i en offentlig stilling. Slik p\u00e5virket katastrofen min kone, mitt hjem og mine barn:<\/strong><\/p>\n“Jeg var i Cookham den morgenen 21 august det \u00e5ret kaoset fant sted, en trivelig og yndig landsby som da l\u00e5 p\u00e5 den vestre bredden av Thames elva, like nedenfor stedet hvor utkikksposten for Direktoratet for Jordskjelv og Vulkanutbrudd n\u00e5 troner over de vide flatene i den glassaktige sten\u00f8rkenen. Der hvor den svarte innsj\u00f8en av basalt, som unge mennesker i dag kan se slynge faste armer inn og ut blant gresslettene, kan de fleste gjenlevende huske en elskverdig og smilende dal, gjenget i midten av en vakker elv.<\/p>\n
Jeg hadde syklet ned fra London kvelden f\u00f8r (og forskuttert ferien), og hadde tilbragt natten i et greit vertshus i landsbyen. Ved et merkelig sammentreff var den andre gjesten i det vesle hotellet den kvelden en annen syklist, en amerikaner. George W. Ward, som han het, hadde \u00abtrillet hit p\u00e5 sine hjul\u00bb, som han sa, for \u00e5 tilbringe seks uker i England. Han ville selv unders\u00f8ke geologien i v\u00e5re s\u00f8rlige regioner, og sammenligne den med sten fra Krittiden som han hadde funnet i det fjerne vesten. Jeg kaller dette et merkelig sammentreff nettopp fordi mitt m\u00f8te med denne mannen gjorde meg oppmerksom p\u00e5 det unike fenomenet som vi senere skulle f\u00e5 bevitne. Jeg hadde aldri h\u00f8rt om sprekkutbrudd, og hvis ikke Ward hadde beskrevet dem for meg den kvelden, s\u00e5 hadde jeg kanskje ikke gjenkjent dem n\u00e5r jeg senere fikk se dem. Jeg ville kanskje selv blitt et offer for katastrofen, og dermed ville min beskjedne historie ikke blitt skrevet.<\/p>\n
Vi satt i den vesle stuen i vertshuset White Hart og r\u00f8ykte v\u00e5r ettermiddagspipe. S\u00e5 begynte amerikaneren, som var en hyggelig og pratsom fyr, \u00e5 forklare hvorfor han var p\u00e5 bes\u00f8k i England. P\u00e5 den tiden var jeg kontorist p\u00e5 hovedpostkontoret (hvor jeg i dag har en stilling i administrasjonen), og var den gangen ikke spesielt interessert i vitenskap. Jeg fant imidlertid hans beskrivelser av amerikanske dimensjoner b\u00e5de underholdende og interessante. \u00abFjell!\u00bb sa han da jeg nevnte Skottland; \u00abFjellene deres er ikke mye skryte av, og vulkanene deres, Europas Vesuv og Etna, er bare uregelmessige fres; mens v\u00e5re vulkaner gj\u00f8r alt p\u00e5 en skala som passer en stor nasjon, det kan jeg bare si. Europa er en omstendighet: Amerika er et kontinent.\u00bb<\/p>\n
\u00abMen syntes du ikke,\u00bb protesterte jeg, \u00abat det var et stort utbrudd som \u00f8dela Pompeii!\u00bb<\/p>\n
Amerikaneren reiste seg og lot blikket fare rolig over meg. Jeg ser det glattbarberte fjeset for meg den dag i dag, i det han smilte overb\u00e6rende av min europeiske uvitenhet. \u00abVel\u00bb, sa han etter en lang og tankevekkende pause, \u00ablavastr\u00f8mmen som \u00f8dela en par m\u00e5l jord rundt bukten av Napoli er det vi kaller en beskjeden sildring: det kom fra et krater som ikke var noe mer enn et rundt luftehull; lavastr\u00f8mmen som fl\u00f8t den fra den var begrenset b\u00e5de i omfang og nedslagsfelt. Men hva vil du si om det \u00e5pnet seg en sv\u00e6r sprekk i jordskorpen, f\u00f8rti eller femti kilometer lang, kanskje like langt som herfra til London eller lengre, og lava veltet opp av sprekken, ikke i sm\u00e5 bekker som fra Etna eller Vesuv, men i en lavasj\u00f8 som spredte seg over et omr\u00e5de p\u00e5 st\u00f8rrelse med England? N\u00e5 snakker vi om virkelig vulkansk aktivitet. Og slike ting hender i Colorado.\u00bb
\n\u00abDu sp\u00f8ker med meg,\u00bb svarte jeg, \u00abeller skryter. Du pr\u00f8ver \u00e5 imponere meg med kraftpatrotisme\u00bb<\/p>\n
Han smilte behersket. \u00abIkke det hele tatt,\u00bb svarte han. \u00abDet jeg sier er like sant som Jesu ord. Jorden gjesper i Montana. Det finnes sprekkutbrudd, som vi kaller det, i de vestlige statene, og fra disse siver det ut som vin gjennom en sprukket skinnsekk, veltet opp i sv\u00e6re buldrende elver, str\u00f8mmer av smeltet basalt, mange mil brede, og spredt ut som vann over hele sletter og daler.\u00bb<\/p>\n
\u00abIkke i historisk tid!\u00bb skyter jeg inn.<\/p>\n
\u00abJeg er ikke s\u00e5 sikker p\u00e5 det,\u00bb svarte han grublende. \u00abJeg er enig i at det ikke har forekommet i historiske tider akkurat der, for Colorado er en veldig ung stat: men jeg mener at de siste sprekkutbruddene forekom s\u00e5 sent som den engelske Tudor \u2013 tiden. R\u00f8dgl\u00f8dende lava t\u00f8t ut \u2013 str\u00f8mmet ut eller ble presset ut \u2013 og spredte seg overalt p\u00e5 et \u00f8yeblikk; det m\u00e5 ha forekommet s\u00e5 nylig at overflaten fortsatt mangler vegetasjon enkelte steder, selv p\u00e5 steder hvor v\u00e6ret og groforholdene er gode. Jeg antar at str\u00f8mmen m\u00e5 ha kommet i et enkelt st\u00f8t, i en diger hvit og varm kuppel, og s\u00e5 str\u00f8mmet ned p\u00e5 alle sider, delvis fylt dalene og skyldt rundt \u00e5skammene, akkurat slik som vann gj\u00f8r. Og jeg kan fortelle deg at vi har m\u00e5lt noen av disse utbruddene, og de har dekket mer mark enn det finnes i omr\u00e5det mellom Dover og Liverpool, og mellom Dover og Cornwall.\u00bb<\/p>\n
\u00abLa oss v\u00e6re takknemlig for at slikt ikke skjer i v\u00e5r egen tid\u00bb sa jeg uforsiktig.<\/p>\n
Han ga meg et underlig blikk. \u00abIkke har skjedd, mener du vel,\u00bb svarte han. \u00abVi har ingen garanti for at det ikke skjer igjen i morgen. Selv om disse sprekkutbruddene ikke har blitt beskrevet i historisk tid, s\u00e5 er de vanlige i et geologisk tidsperspektiv, og vanligere i Amerika enn andre steder. Men de har forekommet i alle regioner p\u00e5 ulike tidspunkt; et kan til og med finne sted n\u00e5, her i England.\u00bb
\nJeg lo og ristet p\u00e5 hodet. Jeg trodde som engelskmenn flest \u2013 ja faktisk som folk flest \u2013 at uvanlige hendelser aldri kunne finne sted i mitt eget land, en forestilling som ble br\u00e5tt knust av begivenhetene som fulgte.<\/p>\n
Jeg sto tidlig opp neste morgen og badet i Odney Weir (et pittoresk basseng i n\u00e6rheten), spiste frokost med amerikaneren og skrev noen linjer til min kone om at jeg kom til \u00e5 overnatte i Oxford den kvelden. Jeg var p\u00e5 noen dagers ferie, og jeg ville at Ethel skulle vite hvor hun kunne n\u00e5 meg meg sine telegrammer hver dag. Vi var begge bekymret over babyens melketenner. Jeg skriver disse ordene med bitter ironi. Tusener av fedre og m\u00f8dre satt i sine hjem med lignende bekymringer den morgenen, og f\u00f8rst senere etter det altomfattende kaoset den dagen, skj\u00f8nte de hvor selvopptatte de egentlig var.<\/p>\n
Rundt klokken 10 pumpet jeg opp dekkene og la i vei. Jeg hadde planlagt \u00e5 sykle til Oxford via en rolig omvei langs elvens buktninger forbi Marlow og Henley. S\u00e5 jeg begynte med \u00e5 krysse Cookham bro, som jeg tror var en tre eller jern konstruksjon som strakk seg over elven Thames like utenfor landsbyen. Interesserte kan kanskje finne den n\u00f8yaktige posisjonen p\u00e5 gamle historiske kart.<\/p>\n
Midt p\u00e5 broen stoppet jeg og beundret en utsikt jeg antar ingen har sett siden. Det l\u00e5 en demning rett nedenfor, og ved siden av den delte elva seg i tre forgreninger. I bakgrunnen l\u00e5 de nydelige gr\u00f8nne bakkene i Hedsor og Cliveden. Jeg m\u00e5tte alltid stoppe og beundre en s\u00e5 typisk engelsk utsikt. Denne morgenen bremset jeg sykkelen et \u00f8yeblikk og kastet blikket nedover str\u00f8mmen, og jeg beundret det glatte bl\u00e5 vannet og de rake poppeltr\u00e6rne med sine svaiende, s\u00f8lvfargede blader. Det er mulig jeg stirret for lenge, et minutt senere s\u00e5 ville jeg ha omkommet. Et skrik fra en trekkvei litt lengre opp fanget min interesse, et vilt og fortvilet hyl, som om en mann ble overmannet eller drept.<\/p>\n
Jeg er sikker p\u00e5 at dette var \u00f8yeblikket jeg skj\u00f8nte at det var fare p\u00e5 ferde. Jeg hadde riktig nok h\u00f8rt en fjern lyd som minnet om tordenbrak noen minutter tidligere, men ikke noe mer. Jeg er en av de som holder fast p\u00e5 at katastrofen ikke ble innledet av en serie med jordskjelv.<\/p>\n
N\u00e5 snudde jeg meg og skottet i motsatt retning. I samme sekund ble jeg fullstendig lamsl\u00e5tt. Merkelig nok enset jeg ikke den sv\u00e6re ildfloden som hastet mot meg. Jeg s\u00e5 bare en skrikende mann, en av disse elendige skapningene som p\u00e5 den tiden pleide \u00e5 tjene et tvilsomt levebr\u00f8d (da elva var en forn\u00f8yelsespark) ved \u00e5 slepe b\u00e5ter, en ynkelig og vettskremt stakkar. Men n\u00e5 var han i vill flukt med panikk i blikket, som om han ble forfulgt av et rovdyr. \u00abEn gal hund!\u00bb var min f\u00f8rste tanke; \u00abeller en okse fra enga!\u00bb.
\nJeg speidet bakover for \u00e5 se hva han pr\u00f8vde \u00e5 unnslippe, og det var i det sekundet at katastrofens fulle skrekk og redsel veltet over meg. Dens fulle skrekk og redsel, sier jeg, men jeg forsto selvsagt ikke omfanget av det som fant sted. F\u00f8rst ble jeg bare klar over en r\u00f8d vegg av noe som lignet gl\u00f8dende og smeltet metall som n\u00e6rmet seg hurtig. Jeg pr\u00f8ver n\u00e5 \u00e5 gjengi de blandede og kaotiske f\u00f8lelsene i det \u00f8yeblikket \u2013 p\u00e5 trygg avstand fra tiden og stedet. Min f\u00f8rste innskytelse tror jeg var noe s\u00e5 enkelt som \u00abHan m\u00e5 springe for livet, ellers vil han bli innhentet av den brennende veggen.\u00bb I neste \u00f8yeblikk slo en varm b\u00f8lge av luft over ansiktet mitt, lik den du f\u00e5r n\u00e5r du st\u00e5r foran smelteovnen hos en glassmaker. P\u00e5 et tidspunkt forsto jeg at den matte r\u00f8de veggen virkelig var en mur av ren ild som ble nedkj\u00f8let av kontakten med luften og vannet. Mens jeg s\u00e5 ble jeg imidlertid klar over en ny b\u00f8lge som veltet fremover og tok igjen og la seg over den f\u00f8rste. Den andre b\u00f8lgen gl\u00f8det hvitt der hvor den f\u00f8rste hadde v\u00e6rt r\u00f8d. S\u00e5 skj\u00f8nte jeg med ett hva som var i ferd med \u00e5 skje. Dette var det Ward hadde snakket om den foreg\u00e5ende kvelden \u2013 et sprekkutbrudd.<\/p>\n
I det jeg s\u00e5 meg tilbake kom Ward syklende mot meg p\u00e5 broen. Jeg var s\u00e5 sjokkert at jeg ikke fikk fram et ord, jeg bare pekte p\u00e5 lavastr\u00f8mmen. Han nikket og svarte med en overraskende rolig stemme: \u00abJa, det var det jeg sa. Et sprekkutbrudd!\u00bb<\/p>\n
Det ble de siste ord jeg h\u00f8rte fra ham. Han var selvsagt like klar over farene som meg, selv om han var fattet; men han hadde ingen stropper for holde buksene p\u00e5 plass, og i et kritisk \u00f8yeblikk viklet de seg inn i pedalene. Han ble forfjamset, steg av sykkelen og forlot den i panikk. S\u00e5 pr\u00f8vde han \u00e5 springe, en skjebnesvanger feil. Han snublet og falt, og hva som hendte med ham vil jeg fortelle senere.<\/p>\n
I det \u00f8yeblikket s\u00e5 jeg imidlertid bare stakkaren p\u00e5 trekkveien. Han var under hundre meter unna, rett bortenfor den vesle brua som ledet over \u00e5pningen til et privat naust. Men i det han stormet skrikende fremover ble han innhentet av flammeveggen. Jeg tror ikke den tok ham helt igjen. Det er vanskelig i slike \u00f8yeblikk \u00e5 si n\u00f8yaktig hva som hender; men jeg mener jeg s\u00e5 ham forkulles og fordufte som en mygg i en flamme et par sekunder f\u00f8r b\u00f8lgen flommet over naustet. Jeg har sett et insekt skrumpe sammen p\u00e5 dette viset n\u00e5r det ble kastet ut blant glovarme kullbiter. Han ble forvandlet til gass, og etterlot seg bare en sky av beinst\u00f8v. Jeg er ikke sikker p\u00e5 hva jeg s\u00e5; jeg var for oppskaket til \u00e5 si noe sikkert.<\/p>\n
Hvor h\u00f8y var veggen p\u00e5 dette tidspunktet har blitt mye diskutert. Jeg skulle tippe 9 meter (skj\u00f8nt den steg senere til 60 meter) og den raste nedover dalen fortere enn et menneske kunne springe. (Senere \u00f8kte hastigheten betraktelig p\u00e5 grunn av nye utbrudd). I min panikk skj\u00f8nte jeg at jeg bare hadde en sikker utvei, jeg m\u00e5tte sykle opp bakken over jordet til Hedsor.
\nJeg strevde for harde livet med den sikre d\u00f8d i helene. P\u00e5 den andre siden av bruen, i det jeg tr\u00e5kket opp stigningen, s\u00e5 jeg Ward p\u00e5 rekkverket med armene i v\u00e6ret. Han pr\u00f8vde fortvilt \u00e5 redde seg selv ved \u00e5 hoppe ut i elva. I neste \u00f8yeblikk tror jeg han skrumpet inn og forsvant p\u00e5 samme m\u00e5te som tiggeren. Begge to ble fullstendige forkullet i \u00f8yeblikket f\u00f8r de ble truffet av lavastr\u00f8mmen og ingen avkastninger av d\u00f8de, slik som man hadde funnet i Pompeii, ble avdekket noe sted i Thames Valley \u00f8rkenen. (Dette ble senere mye diskutert i den vitenskaplige utgravingen av ruinene.) Jeg antar at menneskekroppene ble omgjort til gass p\u00e5 grunn av den voldsomme varmen i sekundene f\u00f8r de ble oppslukt av den smeltede basalten.<\/p>\n
Jeg hadde klart og komme p\u00e5 avstand fra de gl\u00f8dende massene, men selv her var heten uutholdelig. Merkelig nok s\u00e5 hadde jeg fortsatt ikke sett mange som flyktet fra oversv\u00f8mmelsen. Utbruddet kom p\u00e5 oss s\u00e5 br\u00e5tt og uten noe forvarsel (jeg bestrider jordskjelvteorien) at hele byer m\u00e5 ha blitt \u00f8delagt f\u00f8r beboerne ble klar over at noe uvanlig var i gj\u00e6re. Det er kanskje en liten tr\u00f8st \u00e5 vite at brorparten av ofrene d\u00f8de uten \u00e5 skj\u00f8nne hva som foregikk: i et \u00f8yeblikk snakket, prutet og lo de; i det neste ble de kvalt eller redusert til aske, som en flue i en gass-flamme.<\/p>\n
Dette er imidlertid noe jeg f\u00f8rst ble kjent med senere. I det \u00f8yeblikket hastet jeg febrilsk opp bakken over en grov steinvei, mens jeg tr\u00e5kket p\u00e5 pedalene som jeg aldri f\u00f8r hadde gjort. Bak meg s\u00e5 jeg selveste skj\u00e6rsilden pr\u00f8ve \u00e5 ta meg igjen. Jeg visste at dalen var iferd med \u00e5 bli forandret til en ildsj\u00f8 fra ende til annen. Heten sved i ansiktet og jeg syklet i ren frykt.<\/p>\n
Men jeg m\u00e5 innr\u00f8mme at jeg bare tenkte p\u00e5 meg selv. Jeg var i livsfare, og klarte ikke \u00e5 l\u00f8fte tankene. Jeg tenkte ikke en gang p\u00e5 Ethel og barna. Men i det jeg n\u00e5dde bakketoppen ved Hedsor kirken \u2013 en pen liten bygning som fortsatt st\u00e5r, riktig nok brannskadet og forkullet, i et hj\u00f8rne av \u00f8rkenen \u2013 var jeg i stand til \u00e5 hvile et halv minutt og trekke pusten mens jeg tittet tilbake p\u00e5 \u00e5stedet for den f\u00f8rste katastrofen.<\/p>\n
Det var et fryktelig, men vakkert skue \u2013 blendende som en forferdelig skog \u2013 eller bybrann. Hele dals\u00f8kket var n\u00e5 en ildsj\u00f8, s\u00e5 langt jeg kunne se. Ytterkantene av den r\u00f8dgl\u00f8dende lavaen hopet seg opp p\u00e5 steder hvor den ble nedkj\u00f8lt. Nye b\u00f8lger av lys magma flommet over disse hindringene og ut i den omkringliggende dalen. Etter en stund ble den m\u00f8rke basalten fortrengt og hele dalen var hvit. S\u00e5 str\u00e5lende s\u00e5 den ut i morgensolen at man knapt forsto betydningen av den forgylte innsj\u00f8en. Hadde man ikke visst at dette var en flod av ild, som overveldet, fort\u00e6rte og \u00f8dela alt som sto i dens vei, kunne man innbilt seg at dette var en malerisk triumf p\u00e5 et lerret.<\/p>\n
Jeg pr\u00f8vde s\u00e5 godt jeg kunne \u00e5 finne opphavet til katastrofen. Jeg speidet opp str\u00f8mmen forbi Bourne End og Marlow og skjelnet med sl\u00f8ret blikk og blennede \u00f8yne en masse hvitere enn noen annen, som gl\u00f8det intenst som en elektrisk lampe. Den fylte opp den smale kl\u00f8fta i elva ved Hurley og Henley. Jeg husket plutselig at denne delen av dalen vanligvis ikke var synlig fra Hedsor Hill, men instinktivt forsto jeg grunnen til at det n\u00e5 var annerledes: dette var katastrofens sentrum \u2013 jordskorpen akkurat her hadde bult opp til den hadde sprukket og basalt str\u00f8mmet fra \u00e5pningen.<\/p>\n
Jeg anstrengte meg (det var som \u00e5 se p\u00e5 solen) og jeg kunne se at den gl\u00f8dende kuppelen, som lignet et elektrisk lys, egentlig var smeltet lava som fosset ut fra munnen av en sv\u00e6r sprekk. Jeg sier sv\u00e6r fordi den virket slik for meg. Men som alle vet var hullet i jordskorpen ikke mer enn 12 kilometer, fra et punkt i n\u00e6rheten av det som en gang var Shiplake Ferry til Marlow og de gamle kalkovnene. N\u00e5r man s\u00e5 utbruddet ble man sl\u00e5tt av de kolossale dimensjonene. En ildsj\u00f8 tolv til nitten km bred i v\u00e5r velkjente Thames Valley imponerte og skremte meg tusen ganger mer enn et tilsvarende og kanskje ti ganger st\u00f8rre fenomen i den navnl\u00f8se utmarken i det vestlige Amerika.<\/p>\n
Jeg kunne vagt skimte at floden spredte seg i hver retning fra sprekken, b\u00e5de oppover og nedover elven. Til venstre og h\u00f8yre ble den snart stoppet og omspent av \u00e5sene ved Wargrave og Medmenham; men nedover fylte den snart hele dalen forbi Cookham; men oppover spredte den seg i en bred gl\u00f8dende flate mot Reading og stedet hvor elven l\u00f8per sammen med The Kennet. Jeg visste det ikke den gangen, selvsagt, men den enorme dammen skulle fylle opp alle de lavtliggende omr\u00e5dene, og dermed blokkere elvel\u00f8pene. Slik fikk vi senere de to nye innsj\u00f8ene ved Newbury og Oxford.<\/p>\n
Turister som i dag beskuer landskapet en rolig sommerkveld vil f\u00e5 \u00f8ye p\u00e5 de gamle l\u00e6restedene Magdalen og Merton, s\u00e5 vidt synlig i det bleke gr\u00f8nne dypet, deres \u00e6rverdige murvegger nedgrodd av vannplanter. Kanskje de vil tenke p\u00e5 de forferdelige scenene som m\u00e5 ha utspunnet seg p\u00e5 dette fredelige stedet mens selvlysende lava str\u00f8mmet mot den fortapte bydelen. Handelsmenn fyller i dag de travle kaiene i byene som har blomstret fortere enn Chicago eller Johannesburg p\u00e5 bredden der de nye innsj\u00f8ene st\u00f8ter mot Berkshire Chalk Downs. De kan knapt huske den tiden da elvene sakte gikk over sine bredder, dag for dag, for s\u00e5 \u00e5 oversv\u00f8mme sine daler og drukne noe av Storbritannias flotteste arkitektur.<\/p>\n
Selv om jeg ikke visste og da ikke kunne forutsi ettervirkningene av den store ildfloden som fl\u00f8t i den retningen, s\u00e5 jeg nok til at mitt hjerte nesten stoppet. Jeg skalv fryktelig p\u00e5 hendene i det jeg tok sykkelen. Jeg forsto at jeg var vitne til det st\u00f8rste kaoset som hadde rammet et sivilisert land i historisk tid.<\/p>\n
Jeg speidet s\u00f8rover i dalen ned mot Maidenhead. Enn\u00e5 forsto jeg ikke omfanget av katastrofen, skj\u00f8nt selv som lokal ildsj\u00f8 ville den ha v\u00e6rt uten sidestykke. Jeg kunne knapt fatte at London var truet. P\u00e5 den tiden kunne man ikke forestille seg at London kunne bli \u00f8delagt. F\u00f8rst tenkte jeg \u00abLavaen vil str\u00f8mme mot Maidenhead!\u00bb. Akkurat da s\u00e5 jeg en ny fryktelig ildb\u00f8lge flomme opp av jordskorpen, og bane seg vei fortere enn tidligere langs bunnen av dalen, over de forstenede lagene som \u2013 p\u00e5 grunn av kontakten med luft og jord \u2013 allerede var i ferd med \u00e5 kj\u00f8lne. Denne nye trusselen fosset over og forbi det f\u00f8rste laget og spredte seg som vann i det flate omr\u00e5dene mellom \u00e5sene i Cliveden og Pinkeys. Det slo meg plutselig at str\u00f8mmen var p\u00e5 vei mot Windsor. S\u00e5 ble jeg grepet av en vill frykt. Om den kunne n\u00e5 Windsor, hvorfor ikke Staines og Churtsey og Hounslow? Og om den kunne n\u00e5 Hounslow, hvorfor ikke London?<\/p>\n
Med ett kom jeg til \u00e5 tenke p\u00e5 Ethel og barna. S\u00e5 langt hadde jeg bare vurdert faren jeg selv var utsatt for. Ilden var s\u00e5 n\u00e6r; varmen slo mot ansiktet mitt og fylte meg med frykt. Men n\u00e5 m\u00e5tte jeg legge i vei for \u00e5 advare London\u2026 Nei, for \u00e5 v\u00e6re \u00e6rlig, jeg glemte Londons millioner. Jeg tenkte p\u00e5 Ethel og mine sm\u00e5 barn. I det \u00f8yeblikket tror jeg at katastrofens omfang gikk opp for meg. Hele dalen rundt Thames elven var fortapt! Jeg m\u00e5tte sykle som en gal om jeg skulle redde min kone og mine barn!<\/p>\n
Jeg steg opp p\u00e5 sykkelen igjen, men beinene mine skalv slik at jeg knapt kunne tr\u00e5kke p\u00e5 pedalene. De var som gele. I et desperat fors\u00f8k syklet jeg innover mot Burnham. Jeg hadde ingen plan, og jeg var ikke s\u00e5 kjent med den lokale topografien at jeg kunne legge en rute via h\u00f8ydedragene og slik unng\u00e5 lavastr\u00f8mmen som oversv\u00f8mte lavlandet. Rent instinktivt fulgte jeg kalkh\u00f8ydene. Tre minutter senere hadde den brennende floden forsvunnet og jeg befant meg blant gr\u00f8nne veier og skyggefulle b\u00f8ketr\u00e6r, en skremmende kontrast. Hadde det rablet for meg? Det var s\u00e5 stille. Man kunne knapt tro at bare noen kilometer fra den \u00f8deleggende ildsj\u00f8en, kvitret fuglene i himmelen og menn jobbet i jordene som om ingenting hadde hendt.<\/p>\n
Ved Lambourne Wood m\u00f8tte jeg en annen syklist som kom ned bakken. Dalen var skjult av en buktning i veien og jeg ropte etter ham:
\n\u00abFor guds skyld, ikke sykl dit ned! Det er livsfarlig, livsfarlig!\u00bb
\nHan smilte og s\u00e5 p\u00e5 meg. \u00abJeg kan klare hvilken som helst bakke i England,\u00bb svarte han.
\n\u00abDet er ikke bakken jeg tenker p\u00e5,\u00bb ropte jeg. \u00abDet har v\u00e6rt et vulkanutbrudd \u2013 et sprekkutbrudd ved Malrow \u2013 store ildfloder \u2013 hele dalen er fylt med brennende lava!\u00bb<\/p>\n
Han stirret h\u00e5nlig p\u00e5 meg. Men s\u00e5 endret hans uttrykk seg plutselig. Jeg antar han forsto at jeg var blek av frykt. Han trakk seg unna som om han var skremt. \u00abDra tilbake til sinnsykehuset!\u00bb ropte han og tr\u00e5kket fortere p\u00e5 pedalene. Han forsvant hurtig ned bakken som om han var redd meg, og m\u00e5 ha syklet rett inn i lavastr\u00f8mmene og blitt brent f\u00f8r han greide \u00e5 bremse i den bratte skr\u00e5ningen.<\/p>\n
Jeg s\u00e5 ikke spor av ildfloden mellom Lambourne Wood og Burham. Jeg syklet s\u00e5 fort som jeg maktet forbi gr\u00f8nne jorder og enger. Her og der passerte jeg en arbeidskar p\u00e5 veien. Flere s\u00e5 p\u00e5 meg og kommenterte den trykkende heten, men ingen av dem s\u00e5 ut til \u00e5 v\u00e6re klar over faren som var i ferd med \u00e5 fort\u00e6re hjemmene deres i dalen, ikke langt unna. Jeg advarte en eller to, men de bare lo og stirret etter meg som om jeg var spr\u00f8. Jeg orket ikke fors\u00f8ke lengre. De brydde seg ikke om det jeg hadde \u00e5 si, men de fortsatte sine rutiner som om alt var som det pleide.<\/p>\n
P\u00e5 enden av h\u00f8ydedraget, ved Burnham, kom dalen til syne igjen. Her hadde folk begynt \u00e5 forst\u00e5 hva som var i ferd med \u00e5 skje. Halve befolkningen hadde samlet seg i skr\u00e5ningen og tittet forundret ned p\u00e5 ildfloden, som akkurat hadde buktet seg rundt \u00e5sene ved Taplow. Lamsl\u00e5tt frykt var den vanligste reaksjonen. Jeg fortalte dem at at jeg hadde sett lavaen flomme opp av en kuppel n\u00e6r Marlow, men de lo bare h\u00e5nlig av meg. N\u00e5r jeg forsikret dem at jeg m\u00e5tte komme meg til London s\u00e5 fort som jeg kunne, svarte de \u00abLondon, det vil aldri n\u00e5 s\u00e5 langt som London!\u00bb<\/p>\n
Dette var det eneste stedet i \u00e5sene hvor ildfloden ble observert tidlig nok til \u00e5 advare den eldgamle storbyen med telegram; men ingen oss tenkte p\u00e5 \u00e5 gj\u00f8re det; og selv om vi hadde gjort det, s\u00e5 er sjansen for at advarselen ville blitt fulgt opp forsvinende liten. Aksjemeglerne p\u00e5 b\u00f8rsen ville nok vitset om kursnedgangen, og fortsatt sine handler som de pleide.<\/p>\n
Jeg tok et \u00f8yem\u00e5l av flatene mellom Burnham og Slough, og pr\u00f8vde \u00e5 beregne om jeg ville ha tid \u00e5 f\u00f8lge den velkjente veien fra Maidenhead til London via Colnbrook og and Hounslow. (Jeg r\u00e5der de som ikke er kjent med omr\u00e5dets topografi slik som den var f\u00f8r utbruddet, til \u00e5 studere historiske kart.) Men jeg skj\u00f8nte straks at dette ville v\u00e6re umulig. Med den hastigheten som floden hadde brukt mellom Cookham Bridge og Taplow, kunne jeg v\u00e6re sikker p\u00e5 at den ville ta meg igjen f\u00f8r jeg n\u00e5dde Upton eller Ditton Park like ved. Lavastr\u00f8mmen ville nok str\u00f8mme saktere etterhvert som den kj\u00f8lnet, det stemmer nok. Det er rart hvordan fort man tilpasser seg en ny virkelighet. Jeg grunnet p\u00e5 dette med den st\u00f8rste selvf\u00f8lgelighet, som om jeg hadde syslet med sprekkutbrudd et helt arbeidsliv. P\u00e5 den annen side, lavaen kunne like gjerne velte opp av bakken hurtigere og hetere enn tidligere. De hadde jeg jo allerede sett ved flere anledninger. Jeg var faktisk ikke sikker p\u00e5 om jeg var trygg her hvor jeg sto p\u00e5 \u00e5ssiden. Du som i dag leser dette tar det for selvsagt at katastrofens omfang ble slik det ble. Men mens det skjedde kunne vi bare gjette hvor h\u00f8yt ildfloden ville n\u00e5 og hvor stort omr\u00e5de den ville oversv\u00f8mme og \u00f8delegge. Ville den stoppe ved Chilterns eller fortsette nordover mot Birmingham, York eller Skottland?<\/p>\n
Jeg skalv av redsel for kone og barn, og grublet jeg p\u00e5 om jeg skulle pr\u00f8ve meg i dals\u00f8kket og haste nedover hovedveien i et fortvilt fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 n\u00e5 London. Jeg tenkte p\u00e5 Ethel som var alene i v\u00e5rt hjem i Bayswater, og bestemte meg nesten for \u00e5 gj\u00f8re et fors\u00f8k. Men i samme \u00f8yeblikk ble jeg klar over at veien til London allerede var proppfull av vogner, traller og sykler, alle i vill fart p\u00e5 vei mot hovedstaden. S\u00e5 kom plutselig en ny lavab\u00f8lge rundt hj\u00f8rnet ved Taplow og Maidehead Bridge, og ganske raskt ble mengden innhentet. Det var et grusomt syn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. De stakkars skapingene p\u00e5 veien, mennesker og dyr, stormet vilt og desperat videre. Ilden plukket dem opp en etter en bakfra, f\u00f8r floden skylte over dem. Jeg s\u00e5 dem skrumpe inn og smelte i lavaens voldsomme hvite hete. Jeg maktet ikke se p\u00e5 det lengre. Jeg kunne ihvertfall ikke g\u00e5 ned i dalen og risikere d\u00f8den. Mine eneste sjanse var \u00e5 krysse \u00e5sene ved Stoke Poges og Uxbridge, og s\u00e5 sykle langs de nordlige h\u00f8ydene inn mot byen.<\/p>\n
Jeg syklet i et vannvittig tempo. Ved Farham Royal (hvor folk fortsatt var uvitende om hva som foregikk) pr\u00f8vde en politimann \u00e5 stoppe meg for r\u00e5kj\u00f8ring. Jeg spente bein for ham og syklet videre. Av erfaring visste jeg at det var h\u00e5pl\u00f8st \u00e5 fortelle noen om katastrofen, de hadde jo ikke sett den med egne \u00f8yne. Litt lengre nede, ved inngangen til en park, pr\u00f8vde en vakt \u00e5 lukke en port foran meg mens han erkl\u00e6rte at omr\u00e5det var privat eiendom. Dette var den eneste veien ned mot dalen. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne kaste bort mere tid. Jeg er en fredelig mann, men jeg l\u00f8ftet knyttneven og slo ham midt mellom \u00f8ynene. S\u00e5, f\u00f8r han kom seg til hektene, syklet jeg videre gjennom parken med vakten forgjeves i helene. Han ropte om hjelp fra mennene i forn\u00f8yelsesparken. Men jeg var ustoppelig og kom til slutt ut p\u00e5 veien ved Stoke Poges.
\nEtter en lang og hektisk sykkeltur n\u00e5dde jeg Galley Hill og skr\u00e5ningene ned mot Uxbridge. Var det trygt \u00e5 fortsette? Jeg hadde aldri v\u00e6rt her f\u00f8r. Atter en gang speidet jeg instinktivt ut over landskapet ned mot omr\u00e5det hvor jeg trodde elvel\u00f8pet gikk. En diger hvit sky hang i luften der nede. Jeg visste hva det betydde: det var damp fra elven, der hvor lavaen hadde fosset ut i vannet og f\u00e5tt det til frese og koke. Jeg s\u00e5 ikke noe hvitt teppe av damp ved Cookham, og det var f\u00f8rst senere jeg forsto hvorfor.<\/p>\n
I den smale dalen hvor elva Thames bukter seg vei mellom \u00e5sene hadde lavaen dekket det hele s\u00e5 fort at dampen ble fanget under massene. Disse innesperrede gassene for\u00e5rsaket senere en rekke forferdelige jordskjelv, og den dag i dag er det den statlige seismologens oppgave \u00e5 holde et \u00f8ye med disse rystelsene. P\u00e5 de \u00e5pne flatene derimot fl\u00f8t lavaen saktere og i en grunnere str\u00f8m, og derfor ble hele vannmassen forvandlet til damp med en gang basalten forserte buktningene i elven.<\/p>\n
Jeg hadde ikke mye tid til \u00e5 tenke p\u00e5 slikt den dagen. Jeg visste bare at disse tegnene betydde at ildfloden hadde fortsatt nedover s\u00f8kket og at det derfor ville v\u00e6re umulig for meg i n\u00e5 London via Uxwell og Hanwell. Om jeg skulle n\u00e5 sentrum m\u00e5tte jeg straks nedover i dalen, komme meg gjennom gatene i Uxbridge s\u00e5 fort jeg bare kunne, og over flatene mot det jeg senere fikk vite var Hillingdon (jeg visste ikke navnet den gangen). Jeg m\u00e5tte sikte meg inn mot den bebodde \u00e5skammen som kalles Harrow (jeg kunne ikke det navnet heller). Derfra var jeg sikker p\u00e5 at jeg skulle klare \u00e5 n\u00e5 London via Hampstead eller Highgate.<\/p>\n
Jeg er ingen strateg; men i det \u00f8yeblikket og under disse ekstreme omstendighetene, valgte jeg disse stedene, og f\u00f8lte meg noenlunde sikker p\u00e5 at de ville kunne lede meg hjem til Ethel og barna. Byen Uxbridge (som fortsatt er avmerket p\u00e5 mange kart) l\u00e5 i en dal med sideelv til Thames. Det var sikkert at lavastr\u00f8mmen ville fortsette opp denne dalen; og sant nok, idag er den omliggende bassenget fylt med en av de mest solide og avskrekkende massene av sort basalt i landet. Jeg bestemte meg likevel for \u00e5 krysse lavlandet mot Harrow. Om jeg mislyktes ville jeg tross alt bare ende opp som statistikk i det jeg etterhvert skj\u00f8nte var en formidabel nasjonal katastrofe.<\/p>\n
Jeg trillet ned bakkene p\u00e5 sykkelen min, og Uxbridge l\u00e5 lun og uvitende i s\u00f8kket nedenfor, n\u00e5r en liten og ubetydelig ulykke intraff som nesten gjorde det umulig for meg \u00e5 fortsette. Vi var i slutten av august; man var i ferd med \u00e5 trimme hekkene, og det var tornebusker langs veien jeg brukte. Grener fra mai buskene l\u00e5 spredt utover gaten. Hadde jeg ikke v\u00e6rt s\u00e5 oppjaget, skulle jeg passet meg og unng\u00e5tt faren. Den dagen sto b\u00e5de Ethel og mitt eget liv p\u00e5 spill, s\u00e5 jeg jeg enset dem ikke i det jeg hastet nedover bakken. Resultatet var at jeg m\u00e5tte stoppe med et punktert forhjul. Dette ubeleilige uhellet tok nestet motet fra meg. Jeg steg av sykkelen og unders\u00f8kte dekket. Det var et stort hull, for jeg pr\u00f8vde forgjeves \u00e5 pumpe slangen full i den tro at jeg kunne fortsette. Jeg m\u00e5tte gi opp, hullet m\u00e5tte fikses. Heldigvis hadde jeg det n\u00f8dvendig utstyret i vesken.<\/p>\n
Jeg tror dette var det mest bisarre jeg hadde opplevd p\u00e5 hele den merkelige turen til London. Jeg m\u00e5tte stoppe og t\u00e5lmodig fikse et punktert hjul, en ubetydelig trivialitet, mens en flom av lava veltet inn mot London. Kontrasten var mer enn \u00e5penbar. En mann fra landsbyen like ved kom forbi p\u00e5 en vogn, fullstendig uvitende om hva som foregikk. Det var en av de tingene som gjorde det hele s\u00e5 redselsfullt: s\u00e5 n\u00e6rt katastrofen kunne mange fortsatt ikke vite noe. Det er velkjent n\u00e5 at jeg var en av de f\u00e5 som s\u00e5 selve utbruddet og som likevel greide \u00e5 unnslippe. Andre steder ble de som pr\u00f8vde l\u00f8pe fra lavaen, enten for \u00e5 unnslippe eller for \u00e5 advare andre, tatt igjen av ildfloden f\u00f8r de kom i sikkerhet. De fleste av dem fulgte hovedveiene i dals\u00f8kket eller s\u00f8kte sikkerhet i sine hjem, i stedet for \u00e5 springe rett mot h\u00f8ydedragene og \u00e5sene.<\/p>\n
Landsbyboeren stoppet og s\u00e5 p\u00e5 meg. \u00abDet er best \u00e5 skynde seg sakte,\u00bb sa han med landlig visdom. Jeg skottet opp p\u00e5 ham og n\u00f8lte. Skulle jeg advare ham om katastrofen eller var det bortkastet? \u00abHold deg til h\u00f8ydedragene,\u00bb sa jeg til slutt. \u00abDet er et skrekkelig kaos nede i dalen. En elv av ild renner gjennom den fra et stort brennede fjell. Du vil bli stoppet av utbruddet.\u00bb<\/p>\n
Han stirret uforst\u00e5ende p\u00e5 meg f\u00f8r han br\u00f8t ut i en meningsl\u00f8s latter. \u00ab\u00c5h, du er en de derre Frelsesarme folkene,\u00bb sa br\u00e5tt etter en kort stillhet. \u00abDu pr\u00f8ver \u00e5 preke til meg. Jeg er p\u00e5 vei til Uxbridge.\u00bb S\u00e5 fortsatte han ned bakken til den visse d\u00f8d.<\/p>\n
Jeg var sikker p\u00e5 at jeg brukte timer p\u00e5 \u00e5 lappe hullet, selv om klokken viste at jeg klarte det p\u00e5 fire og et halvt minutt. Med en gang slangen var full med luft, steg jeg p\u00e5 sykkelen fortsatt i en rasende fart mot Uxbridge. Jeg syklet ned den krokete handelgaten i forstadsbyen mens jeg ropte til forbipasserende. \u00abSpring, spring mot h\u00f8ydedragene. En flod av lava kommer ned dals\u00f8kket. L\u00f8p for livet til \u00e5sene! Thames elva er i full fyr!\u00bb De brydde seg ikke det spor. Et \u00f8yeblikk sto de stille og m\u00e5pte, s\u00e5 fortsatte de som f\u00f8r. Et kvarter senere var Uxbridge utslettet fra jordens overflate.
\nJeg fulgte hovedgaten gjennom landsbyen Hillingdon (men jeg visste ikke navnet den gangen); s\u00e5 svingte jeg til venstre, og syklet av og til p\u00e5 veier og av og til p\u00e5 stier over jorder. Jeg vet ikke riktig hvor disse l\u00e5, men jeg skulle til \u00e5sene ved Harrow. Da jeg ankom pr\u00f8vde jeg ikke \u00e5 varsle noen, delvis fordi min erfaring tilsa at dette var h\u00e5pl\u00f8st og delvis fordi jeg antok at de ville v\u00e6re trygge her oppe. Jeg fikk rett. Lavaen dekket ikke toppen av St Paul katedralen, spiret stikker fortsatt opp av basalt sj\u00f8en. Den n\u00e5dde derfor heller ikke h\u00f8ydene i de nordlige delene av byen. Jeg syklet gjennom Harrow uten \u00e5 si noe til noen. Jeg \u00f8nsket ikke \u00e5 bli stoppet eller tatt for en gal mann p\u00e5 r\u00f8mmen.<\/p>\n
Fra Harrow fortsatte jeg umiddelbart via krokete veier langs h\u00f8ydedragene gjennom Wembley Park til Willesden. P\u00e5 Willesden fikk jeg for f\u00f8rste gang bekreftet at London var truet. Horder av mennesker stirret dypt fascinert p\u00e5 den tykke skyen av r\u00f8yk og damp som beveget seg hurtig i retning Sheperd\u2019s Bush og Hammersmith. De lurte p\u00e5 hva det kunne v\u00e6re, men lo vantro da jeg fortalte dem hva som var i ferd med \u00e5 skje. Et par minutter senere hadde r\u00f8yken spredt seg til Kensington og Paddington. Dette var slutten. Det var tydelig umulig \u00e5 komme seg ned i byen. Dessuten klarte vi snart ikke lenger \u00e5 takle heten. Den drev oss nesten fysisk tilbake. Alt h\u00e5p var ute, tenkte jeg. Jeg ville aldri noen gang f\u00e5 vite hvor det ble av Ethel og barna.<\/p>\n
Min f\u00f8rste tanke var \u00e5 legge meg ned for \u00e5 vente p\u00e5 ildfloden. Men omfanget av katastrofen dempet p\u00e5 mange vis min personlige sorg. Jeg var fra meg av frykt for mine kj\u00e6re; men s\u00e5 forsto jeg at jeg kun var en blant hundre tusener av fedre i samme situasjon. Vi visste ikke hva som hendte i metropolen med fem millioner sjeler, vi vil kanskje aldri f\u00e5 vite det. Men enden kom trolig for br\u00e5tt til at den medf\u00f8rte un\u00f8dvendig lidelse.<\/p>\n
Plutselig tente et h\u00e5p i meg. Det var min fars bursdag. Kanskje Ethel hadde tatt barna med opp til Hampstead for \u00e5 bes\u00f8ke bestefar? For \u00e5 \u00f8nske ham til lykke med dagen! Jeg var nesten forrykt i mitt \u00f8nske om \u00e5 leve, snudde sykkelen mot Hamsptead Hill, og holdt meg til h\u00f8ydedragene s\u00e5 lenge jeg kunne. Jeg var redd og hvilel\u00f8s, og var knapt et minutt eller to foran ildfloden hele veien. Folk begynte \u00e5 skj\u00f8nne at noe var p\u00e5 ferde; mer enn en gang ble jeg spurt om jeg visste hva for en brann dette var. Det var n\u00e5 umulig for meg \u00e5 begripe at de ikke visste noe om en hendelse som jeg f\u00f8lte hadde vart i m\u00e5neder. De ufattelige begivenhetene jeg hadde bevitnet etter at jeg forlot Cookham Bridge hadde funnet sted i l\u00f8pet av en morgen, nei faktisk bare i l\u00f8pet av en og en halv time!<\/p>\n
I det jeg ankom Windmill Hill fikk jeg bange anelser. Jeg vaklet p\u00e5 kanten av et stup. Var Ethel i sikkerhet? Ville jeg aldri se vesle Bertie og babyen? Jeg tr\u00e5kket mekanisk videre, for jeg hadde mistet livsgnisten. Til og med hofteleddet mitt knirket n\u00e5r jeg beveget meg. Jeg holdt pusten. Det var et fryktelig \u00f8yeblikk.<\/p>\n
Jeg stoppet ved inngangen til min fars hjem og \u00e5pnet hageporten. Jeg turte knapt g\u00e5 inn. Hvert sekund var dyrebart, men jeg stoppet og n\u00f8lte.<\/p>\n
Til slutt grep jeg d\u00f8rh\u00e5ndtaket og \u00e5pnet d\u00f8ren. Jeg h\u00f8rte noen innenfor. Det var vesle Berties stemme: \u00abGj\u00f8r det igjen, bestefar; gj\u00f8r det igjen. Bertie liiiker det.\u00bb
\nJeg stormet inn i rommet. \u00abBertie, Bertie!\u00bb ropte jeg. \u00abEr mamma her?\u00bb<\/p>\n
Han kastet seg omkring meg. \u00abMamma, mamma, pappa har kommet hjem.\u00bb Jeg begynte \u00e5 gr\u00e5te. \u00abOg babyen?\u00bb spurte jeg skjelvende.<\/p>\n
\u00abBabyen og Ethel er her, George,\u00bb svarte min far mens han stirret p\u00e5 meg. \u00abMen, gutten min, hva er i veien?\u00bb<\/p>\n
Jeg kastet meg selv i stolen og br\u00f8t sammen. I det befriende \u00f8yeblikket var London fortapt, men jeg hadde reddet min kone og barn.<\/p>\n
Jeg ventet ikke p\u00e5 forklaringer. En firehjulsvogn sto tilfeldigvis ikke langt unna. Jeg tilkalte den og fikk alle ombord. Min far ville diskutere saken f\u00f8rst, men jeg avbr\u00f8t ham: jeg ga sj\u00e5f\u00f8ren tre pund, alt jeg hadde av penger. \u00abKj\u00f8r i vei!\u00bb ropte jeg, \u00abKj\u00f8r i vei! Mot Hatfield \u2013 hvor som helst!\u00bb<\/p>\n
Kusken kj\u00f8rte som beordret. Mens Hampsted sto i flammer tilbragte vi natten p\u00e5 et isolert lite g\u00e5rdsbruk i h\u00f8ydedragene i Hertfordshire. Selv om lavastr\u00f8mmen ikke n\u00e5dde opp i h\u00f8yden, satte den fyr p\u00e5 alt som var brennbart.<\/p>\n
Neste dag visste hele verden om omfanget av katastrofen. Den kan oppsummeres i en kort setning: London er borte.”<\/p>\n
Ambrose Bierce (1842- ca. 1914)<\/p>\n<\/div>\n Mitt navn er John Brenwalter. Min far var en fyllik. Han tok patent p\u00e5 en oppfinnelse som kunne forvandle leire til kaffeb\u00f8nner; men han var en \u00e6rlig mann og ville ikke selv delta i produksjonen. Han var derfor bare lettere bemidlet. Avkastningen fra denne virkelig verdifulle oppfinnelsen var knapt stor nok til \u00e5 dekke advokatutgiftene etter rettsakene mot skurkene som pr\u00f8vde \u00e5 stjele hans ideer. Jeg fikk derfor aldri de samme fordelene som barn av mer skruppell\u00f8se og u\u00e6rlige foreldre. Hadde det ikke v\u00e6rt for min edle og hengivne mor, som fors\u00f8mte alle mine br\u00f8dre og s\u00f8stre og egenhendig skolerte meg, hadde jeg vokst opp kunnskapsl\u00f8s og blitt tvunget til \u00e5 undervise i skolen. \u00c5 v\u00e6re favoritten til en gudfryktig kvinne er mer verdt enn gull. \u00abSer deg senere\u00bb<\/p>\n Neste morgen hadde advokaten som s\u00e5 samvittighetsfullt hadde forsvart meg mot anklagen om \u00e5 ha drept hans egen bror \u2013 de kranglet visst om noen jordstykker \u2013 forsvunnet og den dag i dag vet ingen hva som har hendt med ham. P\u00e5 fritiden lokket vi reisende inn i huset v\u00e5rt og begravde likene i kjelleren.<\/p>\n Vi lagret vin i en del av denne kjelleren, samt brennevin og proviant. Men fordi varene forsvant s\u00e5 fort ble vi overnaturlig overbevist om at sjelene til de vi begravde der hjems\u00f8kte oss om nettene og avholdt fester. Det som er sikkert er at vi ofte fant halvspiste biter av syltet kj\u00f8tt, hermetikk og annet avfall slengt rundt i rommet, selv om vi hadde sikret kjelleren og pr\u00f8vd \u00e5 hindre uvedkommende adgang. Noen foreslo at vi skulle fjerne provianten og lagre den et annet sted, men min kj\u00e6re mor, alltid gener\u00f8s og gjestfri, sa det var bedre \u00e5 leve med matsvinnet enn \u00e5 tiltrekke seg oppmerksomhet. Om gjenferdene ble nektet en ubetydelig tilfredsstillelse ville de kanskje fremprovosere en etterforsking. Noe slikt kunne velte hele v\u00e5r arbeidsdeling ved \u00e5 tvinge hele familien inn p\u00e5 mitt fagomr\u00e5de. Kanskje ville vi alle pynte galgenes tverrbjelker. Som snille barn godtok vi hennes avgj\u00f8relse, vi beundret hennes verdslige visdom og h\u00f8ye moral. \u00abDer er det! \u2013 der er det!\u00bb skrek hun og pekte, \u00abGud fader! Kan dere se det?\u00bb<\/p>\n Og der var det virkelig! En menneskelig skikkelse, s\u00e5 vidt synlig i m\u00f8rket, som sjanglet fra side til side som om han var i ferd med \u00e5 falle. Han pr\u00f8vde \u00e5 st\u00f8tte seg p\u00e5 vint\u00f8nnene, kom ust\u00f8dig mot oss og sto for et \u00f8yeblikk i det klare skinnet fra de f\u00e5 stearinlysene som ikke hadde slukket; s\u00e5 hevet han seg tungt et \u00f8yeblikk f\u00f8r han falt pladask mot jorden. I det \u00f8yeblikket gjenkjente vi alle skikkelsen, ansiktet og beteende til v\u00e5r far: han som hadde v\u00e6rt d\u00f8d i ti m\u00e5neder og som vi egenhendig hadde begravet, han var n\u00e5 utvilsomt gjenoppst\u00e5tt og fullstendig dritings!<\/p>\n Jeg vet ikke hva jeg skal si om v\u00e5r impulsive flukt fra det fryktelige stedet. Om hvordan vi mistet all menneskelighet i det kaotiske og forvirrede kappl\u00f8pet opp den fuktige og mugne trappen. Vi gled, falt, dro hverandre ned og klatret over ryggene p\u00e5 hverandre, lysene var slukket og de yngste ble trampet under f\u00f8ttene til sine sterkere br\u00f8dre og kastet mot d\u00f8den av sin mors armer! Jeg vet ikke hva jeg skal si om alt dette. Min mor, min eldste bror og s\u00f8ster og jeg kom oss unna; de andre ble igjen der nede, for enten \u00e5 d\u00f8 av sine s\u00e5r, eller av frykt, noen kanskje til og med fort\u00e6rt av flammer. Knapt en halv time senere hadde vi fire som kom oss unna samlet sammen det vi hadde av penger og smykker og alle kl\u00e6rne vi kunne b\u00e6re, stukket bygningen i brann og flyktet i skinnet fra ilden opp i \u00e5sene. Vi stoppet ikke en gang for \u00e5 kreve forsikringspengene, noe som min kj\u00e6re mor angret p\u00e5 sitt d\u00f8dsleie mange \u00e5r senere i et fjernt land. Dette var den eneste unnlatelsessynden som tynget hennes samvittighet. Hennes skriftfar, en hellig mann, forsikret henne om at Gud under slike omstendigheter nok ville tilgi dette overtrampet.<\/p>\n Omtrent ti \u00e5r etter flukten fra mitt barndomshjem, var jeg bitt en fremgangsrik forfalsker. Jeg vendte tilbake til mitt hjem i forkledning for, om mulig, \u00e5 finne noen av v\u00e5re gjenglemte skatter som hadde blitt begravet i kjelleren. Jeg kan godt si at det var f\u00e5nyttes: oppdagelsen av mange menneskeskjellet i ruinene hadde f\u00e5tt myndighetene til \u00e5 grave opp omr\u00e5det. De hadde funnet skattene og hadde \u00e6rlig beholdt dem. Huset hadde ikke blitt gjenoppbygget, hele forstaden var faktisk i ferd med \u00e5 bli forlatt. Det var rykter om s\u00e5 mange ugudelige ting og lyder i omr\u00e5det at ingen ville bo der. Ettersom det ikke var noen jeg kunne sp\u00f8rre eller forulempe bestemte jeg meg for \u00e5 tilfredsstille min barnlige fromhet enda en gang ved \u00e5 beskue ansiktet til min elskede far, om vi da virkelig hadde blitt bedratt og han fortsatt var i sin grav. Jeg husket ogs\u00e5 at han alltid pleide \u00e5 g\u00e5 med en enorm diamantring, og siden jeg verken hadde sett eller h\u00f8rt snakk om den, hadde jeg grunn til \u00e5 anta at han hadde blitt begravet med den. Jeg skaffet meg en spade og fant snart gravstedet i det som hadde v\u00e6rt bakg\u00e5rden. Jeg begynte \u00e5 spa og da jeg var omtrent fire fot nede falt bunnen ut og jeg befant meg i et stort avl\u00f8psr\u00f8r og ramlet gjennom et langt hull i den falleferdige hvelvingen. Jeg fant ingen levninger eller lik. N\u00e5 forsto jeg alt. Hva som enn hadde kommet over min far ved m\u00e5ltidet (min salige mor vil nok kunne kaste noe lys over den saken), s\u00e5 hadde hadde han utvilsomt blitt begravet levende. Graven hadde ved et uhell blitt lagt over et glemt avl\u00f8psr\u00f8r, nesten helt p\u00e5 taket av hvelvingen. Siden vi ikke brukte noen kiste hadde hans anstrengelser i det han v\u00e5knet sl\u00e5tt hull i det r\u00e5tne murverket og han hadde falt gjennom, f\u00f8r han til slutt endte i kjelleren. Han f\u00f8lte seg nok ikke velkommen i sitt eget hus og hadde jo ikke noe alternativ. Derfor bodde han avsondret under bakken, og ble vitne til v\u00e5r oppfinnsomhet og n\u00f8t godt av v\u00e5rt fremsyn. Det var han som hadde spist maten v\u00e5r; det var han som hadde drukket vinen \u2013 han var ikke noe bedre enn en simpel tyv! I et beruset \u00f8yeblikk hvor han, i likhet med s\u00e5 mange andre, f\u00f8lte et fordrukket behov for medmenneskelig selskap, hadde han forlatt sitt skjulested p\u00e5 et sv\u00e6rt s\u00e5 ugunstig tidspunkt. Det fikk de mest forferdelige konsekvenser for hans n\u00e6rmeste \u2013 et feiltrinn som nesten er en kriminell verdig.<\/p>\n Oversatt av Michael Henrik Wynn<\/p>\n Grant Allen (1849-1899)<\/p>\n<\/div>\n Jeg trenger ikke \u00e5 nevne at jeg var et av de f\u00f8rste og mest informerte vitnene til de s\u00f8rgelige hendelsene som fikk regjeringens sete flyttet fra London til Manchester. Det er knapt n\u00f8dvendig, for min historie er fremtredende i parlamentets rapport om katastrofen (andre bind, syvende del), det f\u00f8rste punkt p\u00e5 sakslisten da de senere tr\u00e5dte sammen i Birmingham. Jeg skylder fremtidige generasjoner \u00e5 komplementere slikt t\u00f8rt papirarbeid med en mer levende skildring av det jeg s\u00e5.<\/strong><\/p>\n F\u00e5 i dag vil nok bry seg om det jeg har \u00e5 si, de er utmattet av alle detaljene og langtekkelige vitenskapelige diskusjoner om \u00e5rsaker. Men i fremtiden vil man betrakte nittenhundretallets st\u00f8rste kaos p\u00e5 avstand, og alle \u00e5stedene vil bli redusert til malerier eller overgrodd av ef\u00f8y, p\u00e5 samme m\u00e5te som etter Den store pesten eller Den store bybrannen. S\u00e5 fremtidens mennesker vil kanskje vise interesse for en omveltning uten sidestykke. De vil kanskje kjenne seg igjen de f\u00f8lelsene som en helt vanlig familie hadde, og de vil kanskje vite hvordan dette s\u00e5 p\u00e5virket v\u00e5re liv.<\/strong><\/p>\n Det er slike tanker og f\u00f8lelser som bringer fortiden til livet. En kjent forfatter sa en gang at historien bare vil fremst\u00e5 som en gammel almanakk uten slike ting. Jeg trenger derfor ikke unnskylde at jeg stort sett snakker om meg selv og min familie, og det vi opplevde. De som s\u00f8ker vitenskaplige beskrivelser vil finne nok av slikt i de \u00e5tte tykke bindene av den nylig publiserte utredningen. Det som f\u00f8lger er derfor kun min egen historie, hendelsene slik de fremsto for meg, en vanlig mann i en offentlig stilling. Slik p\u00e5virket katastrofen min kone, mitt hjem og mine barn:<\/strong><\/p>\n “Jeg var i Cookham den morgenen 21 august det \u00e5ret kaoset fant sted, en trivelig og yndig landsby som da l\u00e5 p\u00e5 den vestre bredden av Thames elva, like nedenfor stedet hvor utkikksposten for Direktoratet for Jordskjelv og Vulkanutbrudd n\u00e5 troner over de vide flatene i den glassaktige sten\u00f8rkenen. Der hvor den svarte innsj\u00f8en av basalt, som unge mennesker i dag kan se slynge faste armer inn og ut blant gresslettene, kan de fleste gjenlevende huske en elskverdig og smilende dal, gjenget i midten av en vakker elv.<\/p>\n Jeg hadde syklet ned fra London kvelden f\u00f8r (og forskuttert ferien), og hadde tilbragt natten i et greit vertshus i landsbyen. Ved et merkelig sammentreff var den andre gjesten i det vesle hotellet den kvelden en annen syklist, en amerikaner. George W. Ward, som han het, hadde \u00abtrillet hit p\u00e5 sine hjul\u00bb, som han sa, for \u00e5 tilbringe seks uker i England. Han ville selv unders\u00f8ke geologien i v\u00e5re s\u00f8rlige regioner, og sammenligne den med sten fra Krittiden som han hadde funnet i det fjerne vesten. Jeg kaller dette et merkelig sammentreff nettopp fordi mitt m\u00f8te med denne mannen gjorde meg oppmerksom p\u00e5 det unike fenomenet som vi senere skulle f\u00e5 bevitne. Jeg hadde aldri h\u00f8rt om sprekkutbrudd, og hvis ikke Ward hadde beskrevet dem for meg den kvelden, s\u00e5 hadde jeg kanskje ikke gjenkjent dem n\u00e5r jeg senere fikk se dem. Jeg ville kanskje selv blitt et offer for katastrofen, og dermed ville min beskjedne historie ikke blitt skrevet.<\/p>\n Vi satt i den vesle stuen i vertshuset White Hart og r\u00f8ykte v\u00e5r ettermiddagspipe. S\u00e5 begynte amerikaneren, som var en hyggelig og pratsom fyr, \u00e5 forklare hvorfor han var p\u00e5 bes\u00f8k i England. P\u00e5 den tiden var jeg kontorist p\u00e5 hovedpostkontoret (hvor jeg i dag har en stilling i administrasjonen), og var den gangen ikke spesielt interessert i vitenskap. Jeg fant imidlertid hans beskrivelser av amerikanske dimensjoner b\u00e5de underholdende og interessante. \u00abFjell!\u00bb sa han da jeg nevnte Skottland; \u00abFjellene deres er ikke mye skryte av, og vulkanene deres, Europas Vesuv og Etna, er bare uregelmessige fres; mens v\u00e5re vulkaner gj\u00f8r alt p\u00e5 en skala som passer en stor nasjon, det kan jeg bare si. Europa er en omstendighet: Amerika er et kontinent.\u00bb<\/p>\n \u00abMen syntes du ikke,\u00bb protesterte jeg, \u00abat det var et stort utbrudd som \u00f8dela Pompeii!\u00bb<\/p>\n Amerikaneren reiste seg og lot blikket fare rolig over meg. Jeg ser det glattbarberte fjeset for meg den dag i dag, i det han smilte overb\u00e6rende av min europeiske uvitenhet. \u00abVel\u00bb, sa han etter en lang og tankevekkende pause, \u00ablavastr\u00f8mmen som \u00f8dela en par m\u00e5l jord rundt bukten av Napoli er det vi kaller en beskjeden sildring: det kom fra et krater som ikke var noe mer enn et rundt luftehull; lavastr\u00f8mmen som fl\u00f8t den fra den var begrenset b\u00e5de i omfang og nedslagsfelt. Men hva vil du si om det \u00e5pnet seg en sv\u00e6r sprekk i jordskorpen, f\u00f8rti eller femti kilometer lang, kanskje like langt som herfra til London eller lengre, og lava veltet opp av sprekken, ikke i sm\u00e5 bekker som fra Etna eller Vesuv, men i en lavasj\u00f8 som spredte seg over et omr\u00e5de p\u00e5 st\u00f8rrelse med England? N\u00e5 snakker vi om virkelig vulkansk aktivitet. Og slike ting hender i Colorado.\u00bb Han smilte behersket. \u00abIkke det hele tatt,\u00bb svarte han. \u00abDet jeg sier er like sant som Jesu ord. Jorden gjesper i Montana. Det finnes sprekkutbrudd, som vi kaller det, i de vestlige statene, og fra disse siver det ut som vin gjennom en sprukket skinnsekk, veltet opp i sv\u00e6re buldrende elver, str\u00f8mmer av smeltet basalt, mange mil brede, og spredt ut som vann over hele sletter og daler.\u00bb<\/p>\n \u00abIkke i historisk tid!\u00bb skyter jeg inn.<\/p>\n \u00abJeg er ikke s\u00e5 sikker p\u00e5 det,\u00bb svarte han grublende. \u00abJeg er enig i at det ikke har forekommet i historiske tider akkurat der, for Colorado er en veldig ung stat: men jeg mener at de siste sprekkutbruddene forekom s\u00e5 sent som den engelske Tudor \u2013 tiden. R\u00f8dgl\u00f8dende lava t\u00f8t ut \u2013 str\u00f8mmet ut eller ble presset ut \u2013 og spredte seg overalt p\u00e5 et \u00f8yeblikk; det m\u00e5 ha forekommet s\u00e5 nylig at overflaten fortsatt mangler vegetasjon enkelte steder, selv p\u00e5 steder hvor v\u00e6ret og groforholdene er gode. Jeg antar at str\u00f8mmen m\u00e5 ha kommet i et enkelt st\u00f8t, i en diger hvit og varm kuppel, og s\u00e5 str\u00f8mmet ned p\u00e5 alle sider, delvis fylt dalene og skyldt rundt \u00e5skammene, akkurat slik som vann gj\u00f8r. Og jeg kan fortelle deg at vi har m\u00e5lt noen av disse utbruddene, og de har dekket mer mark enn det finnes i omr\u00e5det mellom Dover og Liverpool, og mellom Dover og Cornwall.\u00bb<\/p>\n \u00abLa oss v\u00e6re takknemlig for at slikt ikke skjer i v\u00e5r egen tid\u00bb sa jeg uforsiktig.<\/p>\n Han ga meg et underlig blikk. \u00abIkke har skjedd, mener du vel,\u00bb svarte han. \u00abVi har ingen garanti for at det ikke skjer igjen i morgen. Selv om disse sprekkutbruddene ikke har blitt beskrevet i historisk tid, s\u00e5 er de vanlige i et geologisk tidsperspektiv, og vanligere i Amerika enn andre steder. Men de har forekommet i alle regioner p\u00e5 ulike tidspunkt; et kan til og med finne sted n\u00e5, her i England.\u00bb Jeg sto tidlig opp neste morgen og badet i Odney Weir (et pittoresk basseng i n\u00e6rheten), spiste frokost med amerikaneren og skrev noen linjer til min kone om at jeg kom til \u00e5 overnatte i Oxford den kvelden. Jeg var p\u00e5 noen dagers ferie, og jeg ville at Ethel skulle vite hvor hun kunne n\u00e5 meg meg sine telegrammer hver dag. Vi var begge bekymret over babyens melketenner. Jeg skriver disse ordene med bitter ironi. Tusener av fedre og m\u00f8dre satt i sine hjem med lignende bekymringer den morgenen, og f\u00f8rst senere etter det altomfattende kaoset den dagen, skj\u00f8nte de hvor selvopptatte de egentlig var.<\/p>\n Rundt klokken 10 pumpet jeg opp dekkene og la i vei. Jeg hadde planlagt \u00e5 sykle til Oxford via en rolig omvei langs elvens buktninger forbi Marlow og Henley. S\u00e5 jeg begynte med \u00e5 krysse Cookham bro, som jeg tror var en tre eller jern konstruksjon som strakk seg over elven Thames like utenfor landsbyen. Interesserte kan kanskje finne den n\u00f8yaktige posisjonen p\u00e5 gamle historiske kart.<\/p>\n Midt p\u00e5 broen stoppet jeg og beundret en utsikt jeg antar ingen har sett siden. Det l\u00e5 en demning rett nedenfor, og ved siden av den delte elva seg i tre forgreninger. I bakgrunnen l\u00e5 de nydelige gr\u00f8nne bakkene i Hedsor og Cliveden. Jeg m\u00e5tte alltid stoppe og beundre en s\u00e5 typisk engelsk utsikt. Denne morgenen bremset jeg sykkelen et \u00f8yeblikk og kastet blikket nedover str\u00f8mmen, og jeg beundret det glatte bl\u00e5 vannet og de rake poppeltr\u00e6rne med sine svaiende, s\u00f8lvfargede blader. Det er mulig jeg stirret for lenge, et minutt senere s\u00e5 ville jeg ha omkommet. Et skrik fra en trekkvei litt lengre opp fanget min interesse, et vilt og fortvilet hyl, som om en mann ble overmannet eller drept.<\/p>\n Jeg er sikker p\u00e5 at dette var \u00f8yeblikket jeg skj\u00f8nte at det var fare p\u00e5 ferde. Jeg hadde riktig nok h\u00f8rt en fjern lyd som minnet om tordenbrak noen minutter tidligere, men ikke noe mer. Jeg er en av de som holder fast p\u00e5 at katastrofen ikke ble innledet av en serie med jordskjelv.<\/p>\n N\u00e5 snudde jeg meg og skottet i motsatt retning. I samme sekund ble jeg fullstendig lamsl\u00e5tt. Merkelig nok enset jeg ikke den sv\u00e6re ildfloden som hastet mot meg. Jeg s\u00e5 bare en skrikende mann, en av disse elendige skapningene som p\u00e5 den tiden pleide \u00e5 tjene et tvilsomt levebr\u00f8d (da elva var en forn\u00f8yelsespark) ved \u00e5 slepe b\u00e5ter, en ynkelig og vettskremt stakkar. Men n\u00e5 var han i vill flukt med panikk i blikket, som om han ble forfulgt av et rovdyr. \u00abEn gal hund!\u00bb var min f\u00f8rste tanke; \u00abeller en okse fra enga!\u00bb. I det jeg s\u00e5 meg tilbake kom Ward syklende mot meg p\u00e5 broen. Jeg var s\u00e5 sjokkert at jeg ikke fikk fram et ord, jeg bare pekte p\u00e5 lavastr\u00f8mmen. Han nikket og svarte med en overraskende rolig stemme: \u00abJa, det var det jeg sa. Et sprekkutbrudd!\u00bb<\/p>\n Det ble de siste ord jeg h\u00f8rte fra ham. Han var selvsagt like klar over farene som meg, selv om han var fattet; men han hadde ingen stropper for holde buksene p\u00e5 plass, og i et kritisk \u00f8yeblikk viklet de seg inn i pedalene. Han ble forfjamset, steg av sykkelen og forlot den i panikk. S\u00e5 pr\u00f8vde han \u00e5 springe, en skjebnesvanger feil. Han snublet og falt, og hva som hendte med ham vil jeg fortelle senere.<\/p>\n I det \u00f8yeblikket s\u00e5 jeg imidlertid bare stakkaren p\u00e5 trekkveien. Han var under hundre meter unna, rett bortenfor den vesle brua som ledet over \u00e5pningen til et privat naust. Men i det han stormet skrikende fremover ble han innhentet av flammeveggen. Jeg tror ikke den tok ham helt igjen. Det er vanskelig i slike \u00f8yeblikk \u00e5 si n\u00f8yaktig hva som hender; men jeg mener jeg s\u00e5 ham forkulles og fordufte som en mygg i en flamme et par sekunder f\u00f8r b\u00f8lgen flommet over naustet. Jeg har sett et insekt skrumpe sammen p\u00e5 dette viset n\u00e5r det ble kastet ut blant glovarme kullbiter. Han ble forvandlet til gass, og etterlot seg bare en sky av beinst\u00f8v. Jeg er ikke sikker p\u00e5 hva jeg s\u00e5; jeg var for oppskaket til \u00e5 si noe sikkert.<\/p>\n Hvor h\u00f8y var veggen p\u00e5 dette tidspunktet har blitt mye diskutert. Jeg skulle tippe 9 meter (skj\u00f8nt den steg senere til 60 meter) og den raste nedover dalen fortere enn et menneske kunne springe. (Senere \u00f8kte hastigheten betraktelig p\u00e5 grunn av nye utbrudd). I min panikk skj\u00f8nte jeg at jeg bare hadde en sikker utvei, jeg m\u00e5tte sykle opp bakken over jordet til Hedsor. Jeg hadde klart og komme p\u00e5 avstand fra de gl\u00f8dende massene, men selv her var heten uutholdelig. Merkelig nok s\u00e5 hadde jeg fortsatt ikke sett mange som flyktet fra oversv\u00f8mmelsen. Utbruddet kom p\u00e5 oss s\u00e5 br\u00e5tt og uten noe forvarsel (jeg bestrider jordskjelvteorien) at hele byer m\u00e5 ha blitt \u00f8delagt f\u00f8r beboerne ble klar over at noe uvanlig var i gj\u00e6re. Det er kanskje en liten tr\u00f8st \u00e5 vite at brorparten av ofrene d\u00f8de uten \u00e5 skj\u00f8nne hva som foregikk: i et \u00f8yeblikk snakket, prutet og lo de; i det neste ble de kvalt eller redusert til aske, som en flue i en gass-flamme.<\/p>\n Dette er imidlertid noe jeg f\u00f8rst ble kjent med senere. I det \u00f8yeblikket hastet jeg febrilsk opp bakken over en grov steinvei, mens jeg tr\u00e5kket p\u00e5 pedalene som jeg aldri f\u00f8r hadde gjort. Bak meg s\u00e5 jeg selveste skj\u00e6rsilden pr\u00f8ve \u00e5 ta meg igjen. Jeg visste at dalen var iferd med \u00e5 bli forandret til en ildsj\u00f8 fra ende til annen. Heten sved i ansiktet og jeg syklet i ren frykt.<\/p>\n Men jeg m\u00e5 innr\u00f8mme at jeg bare tenkte p\u00e5 meg selv. Jeg var i livsfare, og klarte ikke \u00e5 l\u00f8fte tankene. Jeg tenkte ikke en gang p\u00e5 Ethel og barna. Men i det jeg n\u00e5dde bakketoppen ved Hedsor kirken \u2013 en pen liten bygning som fortsatt st\u00e5r, riktig nok brannskadet og forkullet, i et hj\u00f8rne av \u00f8rkenen \u2013 var jeg i stand til \u00e5 hvile et halv minutt og trekke pusten mens jeg tittet tilbake p\u00e5 \u00e5stedet for den f\u00f8rste katastrofen.<\/p>\n Det var et fryktelig, men vakkert skue \u2013 blendende som en forferdelig skog \u2013 eller bybrann. Hele dals\u00f8kket var n\u00e5 en ildsj\u00f8, s\u00e5 langt jeg kunne se. Ytterkantene av den r\u00f8dgl\u00f8dende lavaen hopet seg opp p\u00e5 steder hvor den ble nedkj\u00f8lt. Nye b\u00f8lger av lys magma flommet over disse hindringene og ut i den omkringliggende dalen. Etter en stund ble den m\u00f8rke basalten fortrengt og hele dalen var hvit. S\u00e5 str\u00e5lende s\u00e5 den ut i morgensolen at man knapt forsto betydningen av den forgylte innsj\u00f8en. Hadde man ikke visst at dette var en flod av ild, som overveldet, fort\u00e6rte og \u00f8dela alt som sto i dens vei, kunne man innbilt seg at dette var en malerisk triumf p\u00e5 et lerret.<\/p>\n Jeg pr\u00f8vde s\u00e5 godt jeg kunne \u00e5 finne opphavet til katastrofen. Jeg speidet opp str\u00f8mmen forbi Bourne End og Marlow og skjelnet med sl\u00f8ret blikk og blennede \u00f8yne en masse hvitere enn noen annen, som gl\u00f8det intenst som en elektrisk lampe. Den fylte opp den smale kl\u00f8fta i elva ved Hurley og Henley. Jeg husket plutselig at denne delen av dalen vanligvis ikke var synlig fra Hedsor Hill, men instinktivt forsto jeg grunnen til at det n\u00e5 var annerledes: dette var katastrofens sentrum \u2013 jordskorpen akkurat her hadde bult opp til den hadde sprukket og basalt str\u00f8mmet fra \u00e5pningen.<\/p>\n Jeg anstrengte meg (det var som \u00e5 se p\u00e5 solen) og jeg kunne se at den gl\u00f8dende kuppelen, som lignet et elektrisk lys, egentlig var smeltet lava som fosset ut fra munnen av en sv\u00e6r sprekk. Jeg sier sv\u00e6r fordi den virket slik for meg. Men som alle vet var hullet i jordskorpen ikke mer enn 12 kilometer, fra et punkt i n\u00e6rheten av det som en gang var Shiplake Ferry til Marlow og de gamle kalkovnene. N\u00e5r man s\u00e5 utbruddet ble man sl\u00e5tt av de kolossale dimensjonene. En ildsj\u00f8 tolv til nitten km bred i v\u00e5r velkjente Thames Valley imponerte og skremte meg tusen ganger mer enn et tilsvarende og kanskje ti ganger st\u00f8rre fenomen i den navnl\u00f8se utmarken i det vestlige Amerika.<\/p>\n Jeg kunne vagt skimte at floden spredte seg i hver retning fra sprekken, b\u00e5de oppover og nedover elven. Til venstre og h\u00f8yre ble den snart stoppet og omspent av \u00e5sene ved Wargrave og Medmenham; men nedover fylte den snart hele dalen forbi Cookham; men oppover spredte den seg i en bred gl\u00f8dende flate mot Reading og stedet hvor elven l\u00f8per sammen med The Kennet. Jeg visste det ikke den gangen, selvsagt, men den enorme dammen skulle fylle opp alle de lavtliggende omr\u00e5dene, og dermed blokkere elvel\u00f8pene. Slik fikk vi senere de to nye innsj\u00f8ene ved Newbury og Oxford.<\/p>\n Turister som i dag beskuer landskapet en rolig sommerkveld vil f\u00e5 \u00f8ye p\u00e5 de gamle l\u00e6restedene Magdalen og Merton, s\u00e5 vidt synlig i det bleke gr\u00f8nne dypet, deres \u00e6rverdige murvegger nedgrodd av vannplanter. Kanskje de vil tenke p\u00e5 de forferdelige scenene som m\u00e5 ha utspunnet seg p\u00e5 dette fredelige stedet mens selvlysende lava str\u00f8mmet mot den fortapte bydelen. Handelsmenn fyller i dag de travle kaiene i byene som har blomstret fortere enn Chicago eller Johannesburg p\u00e5 bredden der de nye innsj\u00f8ene st\u00f8ter mot Berkshire Chalk Downs. De kan knapt huske den tiden da elvene sakte gikk over sine bredder, dag for dag, for s\u00e5 \u00e5 oversv\u00f8mme sine daler og drukne noe av Storbritannias flotteste arkitektur.<\/p>\n Selv om jeg ikke visste og da ikke kunne forutsi ettervirkningene av den store ildfloden som fl\u00f8t i den retningen, s\u00e5 jeg nok til at mitt hjerte nesten stoppet. Jeg skalv fryktelig p\u00e5 hendene i det jeg tok sykkelen. Jeg forsto at jeg var vitne til det st\u00f8rste kaoset som hadde rammet et sivilisert land i historisk tid.<\/p>\n Jeg speidet s\u00f8rover i dalen ned mot Maidenhead. Enn\u00e5 forsto jeg ikke omfanget av katastrofen, skj\u00f8nt selv som lokal ildsj\u00f8 ville den ha v\u00e6rt uten sidestykke. Jeg kunne knapt fatte at London var truet. P\u00e5 den tiden kunne man ikke forestille seg at London kunne bli \u00f8delagt. F\u00f8rst tenkte jeg \u00abLavaen vil str\u00f8mme mot Maidenhead!\u00bb. Akkurat da s\u00e5 jeg en ny fryktelig ildb\u00f8lge flomme opp av jordskorpen, og bane seg vei fortere enn tidligere langs bunnen av dalen, over de forstenede lagene som \u2013 p\u00e5 grunn av kontakten med luft og jord \u2013 allerede var i ferd med \u00e5 kj\u00f8lne. Denne nye trusselen fosset over og forbi det f\u00f8rste laget og spredte seg som vann i det flate omr\u00e5dene mellom \u00e5sene i Cliveden og Pinkeys. Det slo meg plutselig at str\u00f8mmen var p\u00e5 vei mot Windsor. S\u00e5 ble jeg grepet av en vill frykt. Om den kunne n\u00e5 Windsor, hvorfor ikke Staines og Churtsey og Hounslow? Og om den kunne n\u00e5 Hounslow, hvorfor ikke London?<\/p>\n Med ett kom jeg til \u00e5 tenke p\u00e5 Ethel og barna. S\u00e5 langt hadde jeg bare vurdert faren jeg selv var utsatt for. Ilden var s\u00e5 n\u00e6r; varmen slo mot ansiktet mitt og fylte meg med frykt. Men n\u00e5 m\u00e5tte jeg legge i vei for \u00e5 advare London\u2026 Nei, for \u00e5 v\u00e6re \u00e6rlig, jeg glemte Londons millioner. Jeg tenkte p\u00e5 Ethel og mine sm\u00e5 barn. I det \u00f8yeblikket tror jeg at katastrofens omfang gikk opp for meg. Hele dalen rundt Thames elven var fortapt! Jeg m\u00e5tte sykle som en gal om jeg skulle redde min kone og mine barn!<\/p>\n Jeg steg opp p\u00e5 sykkelen igjen, men beinene mine skalv slik at jeg knapt kunne tr\u00e5kke p\u00e5 pedalene. De var som gele. I et desperat fors\u00f8k syklet jeg innover mot Burnham. Jeg hadde ingen plan, og jeg var ikke s\u00e5 kjent med den lokale topografien at jeg kunne legge en rute via h\u00f8ydedragene og slik unng\u00e5 lavastr\u00f8mmen som oversv\u00f8mte lavlandet. Rent instinktivt fulgte jeg kalkh\u00f8ydene. Tre minutter senere hadde den brennende floden forsvunnet og jeg befant meg blant gr\u00f8nne veier og skyggefulle b\u00f8ketr\u00e6r, en skremmende kontrast. Hadde det rablet for meg? Det var s\u00e5 stille. Man kunne knapt tro at bare noen kilometer fra den \u00f8deleggende ildsj\u00f8en, kvitret fuglene i himmelen og menn jobbet i jordene som om ingenting hadde hendt.<\/p>\n Ved Lambourne Wood m\u00f8tte jeg en annen syklist som kom ned bakken. Dalen var skjult av en buktning i veien og jeg ropte etter ham: Han stirret h\u00e5nlig p\u00e5 meg. Men s\u00e5 endret hans uttrykk seg plutselig. Jeg antar han forsto at jeg var blek av frykt. Han trakk seg unna som om han var skremt. \u00abDra tilbake til sinnsykehuset!\u00bb ropte han og tr\u00e5kket fortere p\u00e5 pedalene. Han forsvant hurtig ned bakken som om han var redd meg, og m\u00e5 ha syklet rett inn i lavastr\u00f8mmene og blitt brent f\u00f8r han greide \u00e5 bremse i den bratte skr\u00e5ningen.<\/p>\n Jeg s\u00e5 ikke spor av ildfloden mellom Lambourne Wood og Burham. Jeg syklet s\u00e5 fort som jeg maktet forbi gr\u00f8nne jorder og enger. Her og der passerte jeg en arbeidskar p\u00e5 veien. Flere s\u00e5 p\u00e5 meg og kommenterte den trykkende heten, men ingen av dem s\u00e5 ut til \u00e5 v\u00e6re klar over faren som var i ferd med \u00e5 fort\u00e6re hjemmene deres i dalen, ikke langt unna. Jeg advarte en eller to, men de bare lo og stirret etter meg som om jeg var spr\u00f8. Jeg orket ikke fors\u00f8ke lengre. De brydde seg ikke om det jeg hadde \u00e5 si, men de fortsatte sine rutiner som om alt var som det pleide.<\/p>\n P\u00e5 enden av h\u00f8ydedraget, ved Burnham, kom dalen til syne igjen. Her hadde folk begynt \u00e5 forst\u00e5 hva som var i ferd med \u00e5 skje. Halve befolkningen hadde samlet seg i skr\u00e5ningen og tittet forundret ned p\u00e5 ildfloden, som akkurat hadde buktet seg rundt \u00e5sene ved Taplow. Lamsl\u00e5tt frykt var den vanligste reaksjonen. Jeg fortalte dem at at jeg hadde sett lavaen flomme opp av en kuppel n\u00e6r Marlow, men de lo bare h\u00e5nlig av meg. N\u00e5r jeg forsikret dem at jeg m\u00e5tte komme meg til London s\u00e5 fort som jeg kunne, svarte de \u00abLondon, det vil aldri n\u00e5 s\u00e5 langt som London!\u00bb<\/p>\n Dette var det eneste stedet i \u00e5sene hvor ildfloden ble observert tidlig nok til \u00e5 advare den eldgamle storbyen med telegram; men ingen oss tenkte p\u00e5 \u00e5 gj\u00f8re det; og selv om vi hadde gjort det, s\u00e5 er sjansen for at advarselen ville blitt fulgt opp forsvinende liten. Aksjemeglerne p\u00e5 b\u00f8rsen ville nok vitset om kursnedgangen, og fortsatt sine handler som de pleide.<\/p>\n Jeg tok et \u00f8yem\u00e5l av flatene mellom Burnham og Slough, og pr\u00f8vde \u00e5 beregne om jeg ville ha tid \u00e5 f\u00f8lge den velkjente veien fra Maidenhead til London via Colnbrook og and Hounslow. (Jeg r\u00e5der de som ikke er kjent med omr\u00e5dets topografi slik som den var f\u00f8r utbruddet, til \u00e5 studere historiske kart.) Men jeg skj\u00f8nte straks at dette ville v\u00e6re umulig. Med den hastigheten som floden hadde brukt mellom Cookham Bridge og Taplow, kunne jeg v\u00e6re sikker p\u00e5 at den ville ta meg igjen f\u00f8r jeg n\u00e5dde Upton eller Ditton Park like ved. Lavastr\u00f8mmen ville nok str\u00f8mme saktere etterhvert som den kj\u00f8lnet, det stemmer nok. Det er rart hvordan fort man tilpasser seg en ny virkelighet. Jeg grunnet p\u00e5 dette med den st\u00f8rste selvf\u00f8lgelighet, som om jeg hadde syslet med sprekkutbrudd et helt arbeidsliv. P\u00e5 den annen side, lavaen kunne like gjerne velte opp av bakken hurtigere og hetere enn tidligere. De hadde jeg jo allerede sett ved flere anledninger. Jeg var faktisk ikke sikker p\u00e5 om jeg var trygg her hvor jeg sto p\u00e5 \u00e5ssiden. Du som i dag leser dette tar det for selvsagt at katastrofens omfang ble slik det ble. Men mens det skjedde kunne vi bare gjette hvor h\u00f8yt ildfloden ville n\u00e5 og hvor stort omr\u00e5de den ville oversv\u00f8mme og \u00f8delegge. Ville den stoppe ved Chilterns eller fortsette nordover mot Birmingham, York eller Skottland?<\/p>\n Jeg skalv av redsel for kone og barn, og grublet jeg p\u00e5 om jeg skulle pr\u00f8ve meg i dals\u00f8kket og haste nedover hovedveien i et fortvilt fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 n\u00e5 London. Jeg tenkte p\u00e5 Ethel som var alene i v\u00e5rt hjem i Bayswater, og bestemte meg nesten for \u00e5 gj\u00f8re et fors\u00f8k. Men i samme \u00f8yeblikk ble jeg klar over at veien til London allerede var proppfull av vogner, traller og sykler, alle i vill fart p\u00e5 vei mot hovedstaden. S\u00e5 kom plutselig en ny lavab\u00f8lge rundt hj\u00f8rnet ved Taplow og Maidehead Bridge, og ganske raskt ble mengden innhentet. Det var et grusomt syn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. De stakkars skapingene p\u00e5 veien, mennesker og dyr, stormet vilt og desperat videre. Ilden plukket dem opp en etter en bakfra, f\u00f8r floden skylte over dem. Jeg s\u00e5 dem skrumpe inn og smelte i lavaens voldsomme hvite hete. Jeg maktet ikke se p\u00e5 det lengre. Jeg kunne ihvertfall ikke g\u00e5 ned i dalen og risikere d\u00f8den. Mine eneste sjanse var \u00e5 krysse \u00e5sene ved Stoke Poges og Uxbridge, og s\u00e5 sykle langs de nordlige h\u00f8ydene inn mot byen.<\/p>\n Jeg syklet i et vannvittig tempo. Ved Farham Royal (hvor folk fortsatt var uvitende om hva som foregikk) pr\u00f8vde en politimann \u00e5 stoppe meg for r\u00e5kj\u00f8ring. Jeg spente bein for ham og syklet videre. Av erfaring visste jeg at det var h\u00e5pl\u00f8st \u00e5 fortelle noen om katastrofen, de hadde jo ikke sett den med egne \u00f8yne. Litt lengre nede, ved inngangen til en park, pr\u00f8vde en vakt \u00e5 lukke en port foran meg mens han erkl\u00e6rte at omr\u00e5det var privat eiendom. Dette var den eneste veien ned mot dalen. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne kaste bort mere tid. Jeg er en fredelig mann, men jeg l\u00f8ftet knyttneven og slo ham midt mellom \u00f8ynene. S\u00e5, f\u00f8r han kom seg til hektene, syklet jeg videre gjennom parken med vakten forgjeves i helene. Han ropte om hjelp fra mennene i forn\u00f8yelsesparken. Men jeg var ustoppelig og kom til slutt ut p\u00e5 veien ved Stoke Poges. I den smale dalen hvor elva Thames bukter seg vei mellom \u00e5sene hadde lavaen dekket det hele s\u00e5 fort at dampen ble fanget under massene. Disse innesperrede gassene for\u00e5rsaket senere en rekke forferdelige jordskjelv, og den dag i dag er det den statlige seismologens oppgave \u00e5 holde et \u00f8ye med disse rystelsene. P\u00e5 de \u00e5pne flatene derimot fl\u00f8t lavaen saktere og i en grunnere str\u00f8m, og derfor ble hele vannmassen forvandlet til damp med en gang basalten forserte buktningene i elven.<\/p>\n Jeg hadde ikke mye tid til \u00e5 tenke p\u00e5 slikt den dagen. Jeg visste bare at disse tegnene betydde at ildfloden hadde fortsatt nedover s\u00f8kket og at det derfor ville v\u00e6re umulig for meg i n\u00e5 London via Uxwell og Hanwell. Om jeg skulle n\u00e5 sentrum m\u00e5tte jeg straks nedover i dalen, komme meg gjennom gatene i Uxbridge s\u00e5 fort jeg bare kunne, og over flatene mot det jeg senere fikk vite var Hillingdon (jeg visste ikke navnet den gangen). Jeg m\u00e5tte sikte meg inn mot den bebodde \u00e5skammen som kalles Harrow (jeg kunne ikke det navnet heller). Derfra var jeg sikker p\u00e5 at jeg skulle klare \u00e5 n\u00e5 London via Hampstead eller Highgate.<\/p>\n Jeg er ingen strateg; men i det \u00f8yeblikket og under disse ekstreme omstendighetene, valgte jeg disse stedene, og f\u00f8lte meg noenlunde sikker p\u00e5 at de ville kunne lede meg hjem til Ethel og barna. Byen Uxbridge (som fortsatt er avmerket p\u00e5 mange kart) l\u00e5 i en dal med sideelv til Thames. Det var sikkert at lavastr\u00f8mmen ville fortsette opp denne dalen; og sant nok, idag er den omliggende bassenget fylt med en av de mest solide og avskrekkende massene av sort basalt i landet. Jeg bestemte meg likevel for \u00e5 krysse lavlandet mot Harrow. Om jeg mislyktes ville jeg tross alt bare ende opp som statistikk i det jeg etterhvert skj\u00f8nte var en formidabel nasjonal katastrofe.<\/p>\n Jeg trillet ned bakkene p\u00e5 sykkelen min, og Uxbridge l\u00e5 lun og uvitende i s\u00f8kket nedenfor, n\u00e5r en liten og ubetydelig ulykke intraff som nesten gjorde det umulig for meg \u00e5 fortsette. Vi var i slutten av august; man var i ferd med \u00e5 trimme hekkene, og det var tornebusker langs veien jeg brukte. Grener fra mai buskene l\u00e5 spredt utover gaten. Hadde jeg ikke v\u00e6rt s\u00e5 oppjaget, skulle jeg passet meg og unng\u00e5tt faren. Den dagen sto b\u00e5de Ethel og mitt eget liv p\u00e5 spill, s\u00e5 jeg jeg enset dem ikke i det jeg hastet nedover bakken. Resultatet var at jeg m\u00e5tte stoppe med et punktert forhjul. Dette ubeleilige uhellet tok nestet motet fra meg. Jeg steg av sykkelen og unders\u00f8kte dekket. Det var et stort hull, for jeg pr\u00f8vde forgjeves \u00e5 pumpe slangen full i den tro at jeg kunne fortsette. Jeg m\u00e5tte gi opp, hullet m\u00e5tte fikses. Heldigvis hadde jeg det n\u00f8dvendig utstyret i vesken.<\/p>\n Jeg tror dette var det mest bisarre jeg hadde opplevd p\u00e5 hele den merkelige turen til London. Jeg m\u00e5tte stoppe og t\u00e5lmodig fikse et punktert hjul, en ubetydelig trivialitet, mens en flom av lava veltet inn mot London. Kontrasten var mer enn \u00e5penbar. En mann fra landsbyen like ved kom forbi p\u00e5 en vogn, fullstendig uvitende om hva som foregikk. Det var en av de tingene som gjorde det hele s\u00e5 redselsfullt: s\u00e5 n\u00e6rt katastrofen kunne mange fortsatt ikke vite noe. Det er velkjent n\u00e5 at jeg var en av de f\u00e5 som s\u00e5 selve utbruddet og som likevel greide \u00e5 unnslippe. Andre steder ble de som pr\u00f8vde l\u00f8pe fra lavaen, enten for \u00e5 unnslippe eller for \u00e5 advare andre, tatt igjen av ildfloden f\u00f8r de kom i sikkerhet. De fleste av dem fulgte hovedveiene i dals\u00f8kket eller s\u00f8kte sikkerhet i sine hjem, i stedet for \u00e5 springe rett mot h\u00f8ydedragene og \u00e5sene.<\/p>\n Landsbyboeren stoppet og s\u00e5 p\u00e5 meg. \u00abDet er best \u00e5 skynde seg sakte,\u00bb sa han med landlig visdom. Jeg skottet opp p\u00e5 ham og n\u00f8lte. Skulle jeg advare ham om katastrofen eller var det bortkastet? \u00abHold deg til h\u00f8ydedragene,\u00bb sa jeg til slutt. \u00abDet er et skrekkelig kaos nede i dalen. En elv av ild renner gjennom den fra et stort brennede fjell. Du vil bli stoppet av utbruddet.\u00bb<\/p>\n Han stirret uforst\u00e5ende p\u00e5 meg f\u00f8r han br\u00f8t ut i en meningsl\u00f8s latter. \u00ab\u00c5h, du er en de derre Frelsesarme folkene,\u00bb sa br\u00e5tt etter en kort stillhet. \u00abDu pr\u00f8ver \u00e5 preke til meg. Jeg er p\u00e5 vei til Uxbridge.\u00bb S\u00e5 fortsatte han ned bakken til den visse d\u00f8d.<\/p>\n Jeg var sikker p\u00e5 at jeg brukte timer p\u00e5 \u00e5 lappe hullet, selv om klokken viste at jeg klarte det p\u00e5 fire og et halvt minutt. Med en gang slangen var full med luft, steg jeg p\u00e5 sykkelen fortsatt i en rasende fart mot Uxbridge. Jeg syklet ned den krokete handelgaten i forstadsbyen mens jeg ropte til forbipasserende. \u00abSpring, spring mot h\u00f8ydedragene. En flod av lava kommer ned dals\u00f8kket. L\u00f8p for livet til \u00e5sene! Thames elva er i full fyr!\u00bb De brydde seg ikke det spor. Et \u00f8yeblikk sto de stille og m\u00e5pte, s\u00e5 fortsatte de som f\u00f8r. Et kvarter senere var Uxbridge utslettet fra jordens overflate. Fra Harrow fortsatte jeg umiddelbart via krokete veier langs h\u00f8ydedragene gjennom Wembley Park til Willesden. P\u00e5 Willesden fikk jeg for f\u00f8rste gang bekreftet at London var truet. Horder av mennesker stirret dypt fascinert p\u00e5 den tykke skyen av r\u00f8yk og damp som beveget seg hurtig i retning Sheperd\u2019s Bush og Hammersmith. De lurte p\u00e5 hva det kunne v\u00e6re, men lo vantro da jeg fortalte dem hva som var i ferd med \u00e5 skje. Et par minutter senere hadde r\u00f8yken spredt seg til Kensington og Paddington. Dette var slutten. Det var tydelig umulig \u00e5 komme seg ned i byen. Dessuten klarte vi snart ikke lenger \u00e5 takle heten. Den drev oss nesten fysisk tilbake. Alt h\u00e5p var ute, tenkte jeg. Jeg ville aldri noen gang f\u00e5 vite hvor det ble av Ethel og barna.<\/p>\n Min f\u00f8rste tanke var \u00e5 legge meg ned for \u00e5 vente p\u00e5 ildfloden. Men omfanget av katastrofen dempet p\u00e5 mange vis min personlige sorg. Jeg var fra meg av frykt for mine kj\u00e6re; men s\u00e5 forsto jeg at jeg kun var en blant hundre tusener av fedre i samme situasjon. Vi visste ikke hva som hendte i metropolen med fem millioner sjeler, vi vil kanskje aldri f\u00e5 vite det. Men enden kom trolig for br\u00e5tt til at den medf\u00f8rte un\u00f8dvendig lidelse.<\/p>\n Plutselig tente et h\u00e5p i meg. Det var min fars bursdag. Kanskje Ethel hadde tatt barna med opp til Hampstead for \u00e5 bes\u00f8ke bestefar? For \u00e5 \u00f8nske ham til lykke med dagen! Jeg var nesten forrykt i mitt \u00f8nske om \u00e5 leve, snudde sykkelen mot Hamsptead Hill, og holdt meg til h\u00f8ydedragene s\u00e5 lenge jeg kunne. Jeg var redd og hvilel\u00f8s, og var knapt et minutt eller to foran ildfloden hele veien. Folk begynte \u00e5 skj\u00f8nne at noe var p\u00e5 ferde; mer enn en gang ble jeg spurt om jeg visste hva for en brann dette var. Det var n\u00e5 umulig for meg \u00e5 begripe at de ikke visste noe om en hendelse som jeg f\u00f8lte hadde vart i m\u00e5neder. De ufattelige begivenhetene jeg hadde bevitnet etter at jeg forlot Cookham Bridge hadde funnet sted i l\u00f8pet av en morgen, nei faktisk bare i l\u00f8pet av en og en halv time!<\/p>\n I det jeg ankom Windmill Hill fikk jeg bange anelser. Jeg vaklet p\u00e5 kanten av et stup. Var Ethel i sikkerhet? Ville jeg aldri se vesle Bertie og babyen? Jeg tr\u00e5kket mekanisk videre, for jeg hadde mistet livsgnisten. Til og med hofteleddet mitt knirket n\u00e5r jeg beveget meg. Jeg holdt pusten. Det var et fryktelig \u00f8yeblikk.<\/p>\n Jeg stoppet ved inngangen til min fars hjem og \u00e5pnet hageporten. Jeg turte knapt g\u00e5 inn. Hvert sekund var dyrebart, men jeg stoppet og n\u00f8lte.<\/p>\n Til slutt grep jeg d\u00f8rh\u00e5ndtaket og \u00e5pnet d\u00f8ren. Jeg h\u00f8rte noen innenfor. Det var vesle Berties stemme: \u00abGj\u00f8r det igjen, bestefar; gj\u00f8r det igjen. Bertie liiiker det.\u00bb Han kastet seg omkring meg. \u00abMamma, mamma, pappa har kommet hjem.\u00bb Jeg begynte \u00e5 gr\u00e5te. \u00abOg babyen?\u00bb spurte jeg skjelvende.<\/p>\n \u00abBabyen og Ethel er her, George,\u00bb svarte min far mens han stirret p\u00e5 meg. \u00abMen, gutten min, hva er i veien?\u00bb<\/p>\n Jeg kastet meg selv i stolen og br\u00f8t sammen. I det befriende \u00f8yeblikket var London fortapt, men jeg hadde reddet min kone og barn.<\/p>\n Jeg ventet ikke p\u00e5 forklaringer. En firehjulsvogn sto tilfeldigvis ikke langt unna. Jeg tilkalte den og fikk alle ombord. Min far ville diskutere saken f\u00f8rst, men jeg avbr\u00f8t ham: jeg ga sj\u00e5f\u00f8ren tre pund, alt jeg hadde av penger. \u00abKj\u00f8r i vei!\u00bb ropte jeg, \u00abKj\u00f8r i vei! Mot Hatfield \u2013 hvor som helst!\u00bb<\/p>\n Kusken kj\u00f8rte som beordret. Mens Hampsted sto i flammer tilbragte vi natten p\u00e5 et isolert lite g\u00e5rdsbruk i h\u00f8ydedragene i Hertfordshire. Selv om lavastr\u00f8mmen ikke n\u00e5dde opp i h\u00f8yden, satte den fyr p\u00e5 alt som var brennbart.<\/p>\n Neste dag visste hele verden om omfanget av katastrofen. Den kan oppsummeres i en kort setning: London er borte.”<\/p>\n<\/a><\/p>\n
\nDa jeg var nitten \u00e5r gammel var min far s\u00e5 uheldig at han d\u00f8de. Han hadde alltid v\u00e6rt en frisk mann, og hans d\u00f8d, som fant sted ved middagsbordet uten noe forvarsel, overrasket ham selv mer enn noen andre. Den samme morgenen hadde han f\u00e5tt innvilget en patent p\u00e5 en lydl\u00f8s maskin som kunne \u00e5pne pengeskap ved hjelp hydraulikk. Patentkommiss\u00e6ren kalte det den mest geniale, effektive og generelt fortjenstfulle oppfinnelse som han noen gang hadde vurdert, og min far hadde selvsagt sett fram til heder og velstand i alderdommen. Hans plutselige d\u00f8d var derfor en gedigen skuffelse for ham selv. Min mor, som alltid hadde fremst\u00e5tt som from og innfunnet seg med Guds vilje, var tydeligvis mindre ber\u00f8rt. Da m\u00e5ltidet var over og kroppen til min stakkars far hadde blitt fjernet fra gulvet, tok hun oss inn i naborommet og erkl\u00e6rte f\u00f8lgende:
\n\u00abMine barn, den uvanlige begivenheten dere nettopp har v\u00e6rt vitne til er en av de mest ubehagelige i skikkelige menneskers liv, og jeg kan forsikre dere om at jeg ikke finner mye glede i noe slikt. Jeg m\u00e5 be dere tro at jeg ikke hadde noe med d\u00f8dsfallet \u00e5 gj\u00f8re. Men selvsagt\u00bb; la hun til etter en kort pause hvor hun s\u00e5 tankefullt mot gulvet, \u00abmen selvsagt er det bedre at han er d\u00f8d.\u00bb
\nHun hadde en s\u00e5 \u00e5penbar f\u00f8lelse av at dette var et opplagt og selvinnlysende faktum at ingen av oss hadde hjerte til overraske henne ved \u00e5 be om en forklaring. Det var alltid fryktelig for oss \u00e5 se det forbausede ansiktet hennes n\u00e5r vi hadde gjort en feil. En dag, da jeg i et anfall av grettenhet hadde tatt meg den friheten \u00e5 kutte \u00f8ret av babyen, sa hun simpelthen \u00abJohn, du overrasker meg!\u00bb. For meg virket dette som en s\u00e5 skarp korreks at jeg, etter en s\u00f8vnl\u00f8s og gr\u00e5tkvalt natt, kastet meg foran hennes f\u00f8tter og ropte \u00abMor, tilgi meg for at jeg overrasket deg!\u00bb S\u00e5 n\u00e5 mener vi alle \u2013 den en\u00f8rede babyen ogs\u00e5 \u2013 at det er bedre \u00e5 m\u00f8te utsagnet om at v\u00e5r kj\u00e6re fars d\u00f8d var en velsignelse med betingelsesl\u00f8s aksept. Min mor fortsatte:
\n\u00abJeg m\u00e5 fortelle dere, mine barn, at loven krever, i tilfeller av plutselig og mistenkelig d\u00f8d, at rettsmedisineren skal komme og partere kroppen i biter og vise dem til en rekke menn som skal inspirere dem og deretter erkl\u00e6re personen for avd\u00f8d. Jeg \u00f8nsker \u00e5 unng\u00e5 denne smertefulle formaliteten i dette tilfellet; det er noe jeg aldri har klart \u00e5 bifalle\u2013at dette skulle gj\u00f8res med levningene. John\u00bb\u2013og her viste mor meg sitt beste englefjes\u2013\u00abdu er en utdannet gutt, og veldig diskret. N\u00e5 har du sjansen til \u00e5 vise din takknemlighet for alt vi andre har m\u00e5ttet ofre for din utdannelse. John, g\u00e5 og kvitt deg med rettsmedisineren.\u00bb
\nJeg ble usigelig begeistret over min mors tiltro til meg. N\u00e5 hadde jeg sjansen til \u00e5 utmerke meg gjennom en handling som passet mine naturlige evner. Jeg knelte foran henne, l\u00f8ftet h\u00e5nden til mine lepper og lot mine f\u00f8lsomme t\u00e5rer renne ned over den. F\u00f8r klokken fem den ettermiddagen hadde jeg kvittet meg med rettsmedisineren.
\nJeg ble \u00f8yeblikkelig arrestert og kastet i fengsel, hvor jeg tilbragte en meget ukomfortabel natt. Jeg var ute av stand til \u00e5 sove p\u00e5 grunn av bannskapen fra to av mine medinnsatte, to prester, som dro enest\u00e5ende nytte av sin teologiske utdanning i sine ugudelig ideer og ukristelig formuleringer. Men p\u00e5 morgenkvisten kom fangevokteren, som sov i naborommet og som f\u00f8lte seg like brydd, inn i cellen min og erkl\u00e6rte at om han h\u00f8rte noe mer bannskap fra dem, s\u00e5 ville han se bort fra deres hellige kall og kaste dem p\u00e5 d\u00f8r. Etter det dempet de sin plagsomme dialog, og spilte trekkspill i stedet, og jeg sov fredelig og forfriskende, slik de unge og uskyldige ofte gj\u00f8r.
\nNeste morgen ble jeg fremstilt for den overordnede dommeren, som var der i egenskap av forh\u00f8rsdommer, og jeg ble midlertidig utspurt. Jeg erkl\u00e6rte meg ikke skyldig, og la til at mannen jeg hadde myrdet var et beryktet medlem av Det demokratiske partiet. (Min kj\u00e6re mor var en Republikaner og hun hadde l\u00e6rt meg viktigheten av \u00e6rlig statsstyring og n\u00f8dvendigheten av \u00e5 undertrykke all politiske opposisjon). Dommeren, en republikaner valgt inn ved hjelp av sedvanlig juks, var tydelig imponert over min argumentasjon rundt skyldsp\u00f8rsm\u00e5let og tilb\u00f8d meg en sigarett.
\n\u00ab\u00c6rede rett,\u00bb begynte statsadvokaten, \u00abjeg ser ikke at det er n\u00f8dvendig \u00e5 legge fram noe bevis i denne saken. I f\u00f8lge landets lover sitter du her som forh\u00f8rsdommer. Det er derfor din plikt \u00e5 forh\u00f8re. Vitnem\u00e5l og argumentasjon vil bare s\u00e5 tvil om at retten vil gj\u00f8re sin plikt. Det er min argumentasjon.\u00bb
\nMin advokat, en bror av den avd\u00f8de rettsmedisineren, reiste seg og sa, \u00ab\u00c6rede rett, min l\u00e6rde motpart har beskrevet lovene som gjelder i denne saken s\u00e5 godt og treffende at alt som gjenst\u00e5r for meg er \u00e5 finne ut om disse lovene faktisk har blitt fulgt. Det er sant at den \u00e6rede dommeren er en forh\u00f8rsdommer, og at det er din plikt \u00e5 forh\u00f8re, men hvem skal du forh\u00f8re? Her er loven klok og lar det v\u00e6re opp til ditt eget skj\u00f8nn, og du har allerede fulgt hver eneste forpliktelse som loven formaner. S\u00e5 lenge jeg har kjent den \u00e6rede dommeren har du v\u00e6rt en ansvarlig dommer. Du har v\u00e6rt ansvarlig for bestikkelser, tyveri, brannstiftelse, mened, utroskap, mord \u2013 hver eneste forbrytelse i katalogen og hvert et sanselig og fordervet overtramp som noen kan komme p\u00e5. Selv min motpart, statsadvokaten, vet ikke om noe du ikke har gjort. Du har gjort din fulle plikt som forh\u00f8rsdommer, og siden det ikke finnes bevis mot min klient, en flott ung mann, s\u00e5 ber jeg om at han l\u00f8slates.\u00bb
\nS\u00e5 fulgte en tankevekkende stillhet. Dommeren reiste seg, tok p\u00e5 seg sin svarte hatt og med en stemme som skalv av f\u00f8lelser d\u00f8mte han meg til et liv i frihet. S\u00e5 snudde han seg til min forsvarer og sa kj\u00f8lig, men megetsigende<\/p>\n
\nI mellomtiden hadde vi begravet kroppen til min stakkars far i all hemmelighet i bakg\u00e5rden p\u00e5 hans tidligere bosted, ikledd sine gamle st\u00f8vler og uten at mageinnholdet ble analysert. \u00abHan likte ikke \u00e5 vise seg fram\u00bb sa min kj\u00e6re mor mens hun stampet den siste jorden over ham og hjalp barna med \u00e5 dekke stedet med halm, \u00abHan var en hjemmekj\u00e6r mann og foretrakk et stille liv\u00bb.
\nMin mor sendte en s\u00f8knad om uskiftet overtagelse av boet og erkl\u00e6rte at hun hadde gode grunner til \u00e5 anta at hennes ektemann var d\u00f8d, for han hadde ikke m\u00f8tt opp til m\u00e5ltider p\u00e5 flere dager; men tull \u2013 retts \u2013 dommeren \u2013 som hun senere foraktelig kalte ham \u2013 bestemte at det ikke var nok bevis for en d\u00f8dsformodningsdom, og satte boet under offentlig administrasjon, med sin egen svigers\u00f8nn som bobestyrer. Senere fant man at formuen akkurat dekket gjelden, og alt som gjensto var patenten p\u00e5 det lydl\u00f8se apparatet som \u00e5pnet pengeskap ved hjelp av hydraulikk, og den ble if\u00f8lge min kj\u00e6re mor overtatt av skiftedommeren og bobestyren. P\u00e5 noen korte m\u00e5neder ble en verdig og respektert familie fratatt sin formue og drevet til kriminalitet; vi ble rett og slett n\u00f8dt til \u00e5 jobbe.
\nDet var flere forhold som virket inn p\u00e5 v\u00e5re yrkesvalg: egnethet, tilb\u00f8yeligheter og slike ting. Min mor \u00e5pnet en eksklusiv privatskole hvor hun l\u00e6rte betalende \u00e5 gj\u00f8re vann til vin; min eldste bror, George Henry, som var musikalsk, ble hornbl\u00e5ser p\u00e5 et hjem for d\u00f8vstumme; min s\u00f8ster Mary Maria solgte professor Pumpernikkels n\u00f8kkelkonsentrat, en smakstilsetting for kildevann, og jeg spesialiserte meg p\u00e5 justeringer og forgyllinger av galgenes tverrbjelker. De andre barna, som var for unge til arbeid, fortsatte \u00e5 stjele sm\u00e5ting fra butikkenes gateboder, slik som vi hadde l\u00e6rt dem.<\/p>\n
\nIngen turde \u00e5 g\u00e5 ned i kjelleren alene. En kveld var vi alle i ferd med \u00e5 gravlegge ordf\u00f8reren fra en naboby p\u00e5 godt kristent vis, min mor og de yngre barna holdt alle hvert sitt stearinlys, mens George Henry og jeg strevde med hver v\u00e5r hakke og spade. Plutselig skriker min s\u00f8ster Mary Maria og holder en h\u00e5nd foran \u00f8ynene, og vi skvetter alle mann. Ordf\u00f8rerens begravelse blir \u00f8yeblikkelig avsluttet mens vi med blekt oppsyn og skjelvende stemmer sp\u00f8r henne hva som er p\u00e5 ferde. De yngre barna var s\u00e5 opphisset at stearinlysene skalv i hendene deres, og v\u00e5re flakkende silhuetter danset over veggene i klossete og groteske bevegelser som om de henga seg til en nifs koreografi. Ansiktet til den d\u00f8de skinte fryktelig i lyset, men ble rett som det var m\u00f8rklagt av en passerende skygge. Hver gang fjeset kom til syne, virket det mer og mer avskrekkende, som en ondsinnet trussel. Mengder av rotter, som hadde blitt mer skremt av jentas skrik enn oss andre, kravlet rundt mens de pep skingrende. Deres sorte og blanke \u00f8yne glimtet urokkelig fra hj\u00f8rnene, som gr\u00f8nne lyspunkter, mens en vag aura av r\u00e5te kom fra den halv\u00e5pne graven. De str\u00f8mmet rundt i en svak stank av d\u00f8d i en fordervet luft. N\u00e5 gr\u00e5t barna og i det de grep tak i sine eldre s\u00f8sken, slapp de sine stearinlys. M\u00f8rket hadde v\u00e6rt fullstendig, om det ikke hadde v\u00e6rt for det illevarslende lyset som steg opp fra jordhullet, og flommet over gravkantene som en fontene.
\nMens alt dette hendte knelte min s\u00f8ster bak jordhaugen ved siden av graven. Hun hadde n\u00e5 fjernet h\u00e5nden fra fjeset og stirret med vid\u00e5pne \u00f8yne mot et lite synlig rom mellom to vint\u00f8nner.<\/p>\n
\nJeg var ute av stand til \u00e5 komme meg opp av hullet, s\u00e5 jeg kr\u00f8p langs avl\u00f8pet og etter at jeg hadde fjernet noe forbrente s\u00f8ppel og forkullet murverk som blokkerte r\u00f8ret, kom jeg inn i de som hadde v\u00e6rt den skjebnesvangre kjelleren.<\/p>\n\u00abVulkanutbruddet i London\u00bb av Grant Allen (1897)<\/h2>\n
<\/a><\/p>\n
\n\u00abDu sp\u00f8ker med meg,\u00bb svarte jeg, \u00abeller skryter. Du pr\u00f8ver \u00e5 imponere meg med kraftpatrotisme\u00bb<\/p>\n
\nJeg lo og ristet p\u00e5 hodet. Jeg trodde som engelskmenn flest \u2013 ja faktisk som folk flest \u2013 at uvanlige hendelser aldri kunne finne sted i mitt eget land, en forestilling som ble br\u00e5tt knust av begivenhetene som fulgte.<\/p>\n
\nJeg speidet bakover for \u00e5 se hva han pr\u00f8vde \u00e5 unnslippe, og det var i det sekundet at katastrofens fulle skrekk og redsel veltet over meg. Dens fulle skrekk og redsel, sier jeg, men jeg forsto selvsagt ikke omfanget av det som fant sted. F\u00f8rst ble jeg bare klar over en r\u00f8d vegg av noe som lignet gl\u00f8dende og smeltet metall som n\u00e6rmet seg hurtig. Jeg pr\u00f8ver n\u00e5 \u00e5 gjengi de blandede og kaotiske f\u00f8lelsene i det \u00f8yeblikket \u2013 p\u00e5 trygg avstand fra tiden og stedet. Min f\u00f8rste innskytelse tror jeg var noe s\u00e5 enkelt som \u00abHan m\u00e5 springe for livet, ellers vil han bli innhentet av den brennende veggen.\u00bb I neste \u00f8yeblikk slo en varm b\u00f8lge av luft over ansiktet mitt, lik den du f\u00e5r n\u00e5r du st\u00e5r foran smelteovnen hos en glassmaker. P\u00e5 et tidspunkt forsto jeg at den matte r\u00f8de veggen virkelig var en mur av ren ild som ble nedkj\u00f8let av kontakten med luften og vannet. Mens jeg s\u00e5 ble jeg imidlertid klar over en ny b\u00f8lge som veltet fremover og tok igjen og la seg over den f\u00f8rste. Den andre b\u00f8lgen gl\u00f8det hvitt der hvor den f\u00f8rste hadde v\u00e6rt r\u00f8d. S\u00e5 skj\u00f8nte jeg med ett hva som var i ferd med \u00e5 skje. Dette var det Ward hadde snakket om den foreg\u00e5ende kvelden \u2013 et sprekkutbrudd.<\/p>\n
\nJeg strevde for harde livet med den sikre d\u00f8d i helene. P\u00e5 den andre siden av bruen, i det jeg tr\u00e5kket opp stigningen, s\u00e5 jeg Ward p\u00e5 rekkverket med armene i v\u00e6ret. Han pr\u00f8vde fortvilt \u00e5 redde seg selv ved \u00e5 hoppe ut i elva. I neste \u00f8yeblikk tror jeg han skrumpet inn og forsvant p\u00e5 samme m\u00e5te som tiggeren. Begge to ble fullstendige forkullet i \u00f8yeblikket f\u00f8r de ble truffet av lavastr\u00f8mmen og ingen avkastninger av d\u00f8de, slik som man hadde funnet i Pompeii, ble avdekket noe sted i Thames Valley \u00f8rkenen. (Dette ble senere mye diskutert i den vitenskaplige utgravingen av ruinene.) Jeg antar at menneskekroppene ble omgjort til gass p\u00e5 grunn av den voldsomme varmen i sekundene f\u00f8r de ble oppslukt av den smeltede basalten.<\/p>\n
\n\u00abFor guds skyld, ikke sykl dit ned! Det er livsfarlig, livsfarlig!\u00bb
\nHan smilte og s\u00e5 p\u00e5 meg. \u00abJeg kan klare hvilken som helst bakke i England,\u00bb svarte han.
\n\u00abDet er ikke bakken jeg tenker p\u00e5,\u00bb ropte jeg. \u00abDet har v\u00e6rt et vulkanutbrudd \u2013 et sprekkutbrudd ved Malrow \u2013 store ildfloder \u2013 hele dalen er fylt med brennende lava!\u00bb<\/p>\n
\nEtter en lang og hektisk sykkeltur n\u00e5dde jeg Galley Hill og skr\u00e5ningene ned mot Uxbridge. Var det trygt \u00e5 fortsette? Jeg hadde aldri v\u00e6rt her f\u00f8r. Atter en gang speidet jeg instinktivt ut over landskapet ned mot omr\u00e5det hvor jeg trodde elvel\u00f8pet gikk. En diger hvit sky hang i luften der nede. Jeg visste hva det betydde: det var damp fra elven, der hvor lavaen hadde fosset ut i vannet og f\u00e5tt det til frese og koke. Jeg s\u00e5 ikke noe hvitt teppe av damp ved Cookham, og det var f\u00f8rst senere jeg forsto hvorfor.<\/p>\n
\nJeg fulgte hovedgaten gjennom landsbyen Hillingdon (men jeg visste ikke navnet den gangen); s\u00e5 svingte jeg til venstre, og syklet av og til p\u00e5 veier og av og til p\u00e5 stier over jorder. Jeg vet ikke riktig hvor disse l\u00e5, men jeg skulle til \u00e5sene ved Harrow. Da jeg ankom pr\u00f8vde jeg ikke \u00e5 varsle noen, delvis fordi min erfaring tilsa at dette var h\u00e5pl\u00f8st og delvis fordi jeg antok at de ville v\u00e6re trygge her oppe. Jeg fikk rett. Lavaen dekket ikke toppen av St Paul katedralen, spiret stikker fortsatt opp av basalt sj\u00f8en. Den n\u00e5dde derfor heller ikke h\u00f8ydene i de nordlige delene av byen. Jeg syklet gjennom Harrow uten \u00e5 si noe til noen. Jeg \u00f8nsket ikke \u00e5 bli stoppet eller tatt for en gal mann p\u00e5 r\u00f8mmen.<\/p>\n
\nJeg stormet inn i rommet. \u00abBertie, Bertie!\u00bb ropte jeg. \u00abEr mamma her?\u00bb<\/p>\n
![\"H.P.](\"https:\/\/i0.wp.com\/indieauthor.me\/norwegian\/wp-content\/uploads\/2021\/11\/H._P._Lovecraft_June_1934-245x300-1.jpg?resize=193%2C236&ssl=1\")
<\/a><\/p>\n![\"Aleister](\"https:\/\/i0.wp.com\/indieauthor.me\/norwegian\/wp-content\/uploads\/2021\/11\/Aleister_Crowley_1929-188x300-1.jpg?resize=188%2C300&ssl=1\")
<\/a><\/p>\n